Fredag ettermiddag, studiedag, chill dag, burde ha vært effektiv-dag, vaskedag. I dag har jeg og Martilla vaska klær til den store gullmedalje, eller rettere sagt, til store sår. Å skrubbe klær i sterkt såpevann tar på, men resultater ble det da. Kanskje litt frustrerende når du endelig har kommet så langt som til å henge opp klærne, for så å se at de glinser av såpe i solskinnet. På samme måte som at jeg kommer til å være full av støv dette halvåret, kommer klærne til å være fulle av såpe.. flott..

                                              Vi måtte plastre oss godt etterpå

                                           

    Kenyanere synes det er flaut å henge undertøy til tørk ute, så da må vi finne alternative løsninger...

Men vi har da gjort andre ting enn å vaske den siste tida. Denne uka har vi hatt våre første arbeidsdager på Mathare Worship Center. Føler vel egentlig ikke at jeg har jobba så mye, men det tar jo litt tid å komme inn i hva som skal gjøres, samt å bestemme seg for hvor man helst vil jobbe. Vi kan velge mellom å være i barnehagen, på skolen, på klinikken, på kjøkkenet, besøke HIV/Aids syke i slummen, Taraja-prosjektet (håndtverksopplæring for kvinner), eller evangelisere i slummen. Mye å velge mellom! For min del har jeg lyst til å jobbe en del på skolen. Dessverre har de ferie helt fra november av, så blir ikke så lenge jeg kan være der, men det er da nok av andre oppgaver å ta fatt på, så satser vel på å gjøre litt av alt egentlig. Første dagen vi kom til Mathare gikk vi rett inn i barnehagen. Føltes litt som å gå gjennom en vegg til en annen verden, og dessverre var det ikke Narnia vi fant. Et heller stusselig og mørkt rom med rundt 20 barn sittende på betonggulvet. Mange av dem var glade og livlige, men likevel er det så mye å gjøre, så mange å ta seg av. Det er sagt at nordmenn er ganske oppgaveorientert, mens de her er mer relasjonsorientert. Kjenner veldig på det nå, at jeg ser så uendelig mange ting som kan og burde bli gjort noe med, og det er vanskelig å forsone seg med at jeg ikke kan gjøre alt! Men det helt klart noe vi alle vil ta fatt på. Teamet som var her i fjor malte veggene i barnehagen, noe som hjalp betraktelig, og som de satte veldig pris på, så vi skal nok finne på noe vi også. Håper å kunne falle til ro med å være mer relasjonsorientert også, og at jeg kan oppleve at også det er noe noen kan sette pris på.

Noe som gjorde veldig stort inntrykk på meg første dagen vi besøkte skolen var da vi gikk gjennom den lille gangen med de knøttsmå klasserommene på hver side. Da vi passerte de åpne dørene og elevene fikk øye på oss begynte alle å rope i kor ”how are you, how are you, how are you”. Tror det var første og siste gangen jeg kommer til å føle meg som en kjendis, og det var ikke en spesielt god følelse! Veldig gøy å se alle ungene, og gleder meg til å være mer med dem, men å være mzungu (hviting) har sine litt ubehagelige ulemper, noe vi merker ellers også. En ting er å bli ropt etter på gata og at folk ikke har problemer med å studere deg vel og lenge, men det er verre når man får særbehandling fordi en er hvit. Et eksempel er da jeg og Marte skulle hjelpe til å rense ris på kjøkkenet på taket. Da bar de opp stoler helt fra første etasje for at vi kunne få sitte. Det var vel også ment som gjestfrihet, men en føler seg litt som ”den pinglete mzunguen som ikke orker å sitte på huk og gjøre noe for seg”, men bare se på fingrene mine etter klesvask du, så ser du jeg har gjort noe! ;)

Ellers er det veldig fint å være her. Det er mye som minner meg om oppveksten fra Kina. Sprø trafikk, ville veier, masse støv, hus og gater, og mange lukter, for eksempel matlukter og bosslukt. Jeg liker det! Matatuene som er våre fremkomstmidler her, har vært veldig gøy til nå, men turen jeg og Marte hadde inn til sentrum i dag var ganske så spennende. Det var ganske mye trafikk, så da matatuen begynte å svinge inn i andre veibane tenkte jeg ”du klarer ikke å komme deg over her, det er jo ingenting på andre siden”, men sjåføren skulle bare kjøre i motsatt kjøreretning en stund for å unngå trafikk… Og som om ikke det var nok, så var det bare starten. Jeg har sett en del kreative kjøreløsninger allerede, men dette tok av. Det kom til et punkt hvor jeg og Marte lurte på om sjåføren var ekstremt god, eller om han hadde ekstremt flaks.. Turen ble avsluttet med at flere personer, en sykkel, og flere biler hadde retning mot oss. Vår sjåfør bare gassa på, og på en eller annen måte kom vi oss gjennom, eller, alle kom seg vekk fra oss.. med panikk i blikket. Vil du komme på besøk nå mamma?Et annet tegn på at vi raskt vente oss til å være aleine som normenn var da jeg tredje dagen utbrøt ”Å! Mzungu!” og pekte ivrig på den hvite damen på andre siden av veien.

Smile, you’re in Kenya!

Og  her er noen bilder fra hverdagen

 

Eivind og resten i en matatu

                         På vei til studentsamling med Kalisha, som har gått på Hald før.

 

Her kommer de første team bildene våre, og de er tatt i en tuk-tuk, en trehjula motorsykkel med tak, beregna på tre passasjerer. Vi stua fire inn bak, og en framme med sjåføren. Disse er er altså tatt i fart på en veldig humpete vei.