Nytt år!

Dette blir et år hvor virkelig alt blir nytt! De siste 3 månedene har vært fylt av nye ting, men som om ikke det var nok, så nærmer det seg nå med stormskritt at vi skal flytte til hver vår by, og begynne på nye oppgaver knytta til studentarbeid. Jeg har gleda meg veldig til det, og tror det blir veldig spennende at jeg får oppleve så forskjellige deler av Kenya, både kulturelt sett, geografisk, og i forhold til hva jeg skal drive med. Jeg flytter til Nakuru, en fin og rolig by med ca 250 000 innbyggere to timer nord for Nairobi. Egentlig skal jeg bo 20 min utenfor byen, rett ved Egerton university. Da skal jeg bo og jobbe sammen med Hannah, som er STEM-arbeider, dvs. type ettåring i Focus. Samtidig som jeg gleder meg veldig, så skal det sies at det er med en viss kribling i magen at jeg går dette i møte. Selv om jeg har en slags ide om hva det skal innebære, så har jeg likevel ingen anelse om hvordan ting kommer til å arte seg i praksis.

Men før denne nye perioden begynner må jeg jo fortelle litt om den siste måneden. At jeg ikke har skrevet på bloggen har sin naturlige forklaring i at jeg har gjort så mye annet, og ikke egentlig hatt tilgang på noen data. 

Da ingen andre fikk plass i vaskemaskinen, måtte mindre folk til!

 

 

I desember hadde vi Infield, altså samling av alle Haldere i Afrika sammen med noen av lærerne våre fra Hald. Jeg og Marte fikk et lite revers kultursjokk da vi kom til Scripture Missions, NLM sin base i Kenya. Veldig merkelig å omgi seg med nordmenn igjen, og å være i en så fin del av byen.  En ting er kontrastene mellom land, eller mellom by og landsbygd, men å oppleve så heftige kontraster bare innad en by var overveldende. Plutselig var vi inni en norskboble. Men det gikk seg til, og det ble en veldig fin uke med fantastiske folk. Alt it alt var det godt med et totalt avbrekk. 

Så sto julefeiringa for tur, og den ble på Diani Beach, sør for kystbyen Mombasa, sammen med 14 andre Haldere. Det ble hvit jul…på hvit strand! Kunne ikke hatt en bedre jul vekke hjemmefra. Alle bidro til god stemning, med pynt, mat, bål og julebusk (funker mye bedre å springe rundt en spraylakka julebusk på stranda enn inni en trang stue rundt et svært tre!), og fyrverkeri til slutt! Finfint! Dagene ellers ble brukt til bading, snorkling, varme kvelder i måneskinn på stranda eller på verandaene. Men uka hadde ikke blitt det samme uten alle de fantastiske Halderne, så til  alle som var med på tur, tusen takk for en fin jul!

Ene jentehytta til venstre, julemiddagen ble spist på verandaen (tatt av Øystein V. Sørensen)

Anders, Øystein og Ole-Jørgen koser seg! (tatt av Øystein)

Øystein og Ole nyter madrasslivet, Ole har endelig klart å komme seg oppå!

I mitt rette element (tatt av Øystein..igjen!)

Julemiddagen: kjøttkaker, poteter, fisk og god stemning

Rundt bålet på stranda før juleevangeliet blir lest (jeg liker Øysteins bilder)

 

 I romjula begynte hjemlengselen å melde seg, og jeg kunne egentlig godt tenke meg å ha vært hjemme i stua omgitt av min gode familie. At jeg endelig fikk julepakka fra mamma (og resten) i posten var fantastisk, men ekstremt dårlige systemer gjorde at det tok meg 3 timer på to forskjellige dager, pluss mange tårer og trusler bare for å få den ut av postkontoret. Makan til tull! Med pakka i armene dro vi på en Focuskonferanse til Nakuru. Litt gøy å se hvor det er jeg nå skal flytte, og mye bra opplegg, men program fra 8 om morgenen til 10 på kvelden ble litt i heftigste laget. Siden det var en del seminarer var det ikke kjempesynlig om vi ikke var tilstede hele tida, så Marte og jeg lukket oss inn på rommet vårt og ble resere i kortspillet Phase 10 når det passa oss. Hjemlengselen ble tilfredsstilt med litt melkesjokolade og med å åpne en julepresang om dagen (har framdeles to igjen, sparer til en dag jeg trenger det!). Jeg hadde ikke store forventningene til nyttårsaften, men det ble en opplevelse jeg kommer til å huske. 600 mennesker i en sal med underholdning (dvs. mange skrikende sanginnslag i sprengt lydanlegg). Det var også forventet at ”de norske” skulle bidra med noe, så ti på tolv gikk vi fire opp på scenen og satte i gang med ”Navnet Jesus”, etterfulgt av en swahilisang til alles jubel. Så kom nedtellinga på power point som gikk for seint, så da den var på 3 ropte alle Happy New Year! Så sprang hele bølingen ut på plenen utenfor og laga nok bråk til å erstatte fyrverkeri! Nå er det jo langt utpå nyåret, men likevel, GODT NYTTÅR!  

På taket av MWC med teacher Benja og kidsa

Nå har jeg tenkt i mange uker at ”jeg må skrive blogg”! Så nå har jeg endelig funnet tid, eller tatt meg tid til å gjøre det. Jeg ser det for så vidt som en positiv ting, at jeg har hatt nok av andre ting å gjøre enn å skrive blogg. Sist jeg skrev hadde jeg en uke igjen på skolen. Jeg tror det var den beste uka jeg har hatt her! Ungene hadde hatt alle eksamenene sine, så da hadde de stort sett bare fri eller øvde til avslutninga. Dermed fikk jeg og Marte anledning til bare å henge med dem hele dagene, og vi dro inn hver dag i stedet for de tre dagene vi pleier, fantastisk! Det er vanskelig å beskrive den uka på en enkel måte, den måtte rett og slett bare oppleves. Vi gjorde alt fra å ta ut kontaktlinser og vise dem, leke leker på taket av MWC, til å lære bort Vinskvetten sanger, og å få gode samtaler med enkelte av dem. Vinskvetten og ”gniar’n” slo veldig godt an, og de ville veldig gjerne synge den på skoleavslutningen sin, men vi endte opp med ”du er du og du duger” i stedet..

Hvis vi ikke var med elevene hadde vi tepauser på lærerrommet. De mannlige lærerne har kontor for seg selv, og det ble etter hvert vane å bli invitert inn til dem. Yndlingstemaet deres er ekteskap. Både barneoppdragelse og yndlingsmat (som kona skulle lage) har blitt diskutert, og Marte ble også forsøkt giftet bort til en av dem. Han det gjaldt ble riktignok ganske forlegen, men de andre lærerne moret seg da. De forsikret forresten også meg om at de hadde nok noen til meg også! Så det er vanskelig å beskrive følelsen av hvordan den uka var, men det var noen gjennomført gode dager, og det gjorde mer og mer vondt hver bidige dag vi dro derfra og visste at vi hadde en mindre dag igjen. Jeg og Martilla hadde uavhengig av hverandre tenkt på at det hadde vært gøy å ta skolebilder og gitt til hver enkelt elev. Vi fikk lov til å gjennomføre dette, så på skoleavslutningen fikk hver elev et portrettbilde av seg selv, pluss ett tulleklassebilde, og et seriøst klassebilde. Det var gøy å komme på noe vi kunne gi som ikke symboliserte (bare) penger, men noe som ble en personlig gave til hver enkelt. Vi satt oppe til seint på natt og skrev bibelvers til hver bakpå bildene. Ganske vanskelig å vite om alle de afrikanske navnene ble skrevet riktig, men det er tanken som teller..

Ungene peker ut hvor de bor i Mathare, og forteller om livene sine

Leik og moro

Gadys og Rahab fra 5.klasse

Etter en fin skoleavslutning tok jeg og Marte oss en fridag på mandagen etter en lang uke. Den endte dessverre med at jeg ble matforgiftet, og spydde 16 ganger på 4 timer, og våkna opp noen flere ganger utover natta, men ble da ferdig til slutt.. Jeg var passe sigen etter det! Siden egentlig alle fire skulle reise på tur med pastorparet på MWC til Meru, var dette ganske uheldig. Jeg ble aleine hjemme i tre dager, mens de andre fikk en fin opplevelse der. Det høres jo ganske stusselig ut, men jeg er av den typen som trives veldig   godt i mitt eget selskap, så jeg hadde det egentlig ganske så fint!

Moses fra 5.klasse

5.klasses bilde

2.klasses bilde

Nå er tida vår snart ferdig her. Det har gått veldig fort, og jeg er nesten litt overraska over hvor glad jeg har rukket å bli i folk vi har møtt. Jeg gleder meg veldig til perioden etter jul også, men det er vanskelig å forlate noe(n) man har hatt det så bra med! Men i mellomtida er det altså advent og jul. Det er veldig lite som minner om desember her jeg sitter i shorts og singlet. I går var en fin varm dag, og jeg ble litt paff da en her i lunchen sa ”åh, nå er det perfekt julevær”. Vi har da prøvd å tenne et lilla lys, og julesangene kommer på rekke og rad ut kjøkkenvinduet vårt mens vi tar oppvasken, men jul virker veldig fjernt nå. Føles nesten som om jeg like så godt kan hoppe over jul i år. Men melkesjokoladen er på vei i posten, så litt norsk blir det da! Og så blir det infield neste uke, og Mombasa med 15 stk fra Hald helt til 27., stas! Julaften på stranda er ikke helt feil! Vi kjøpte oss noen nye kjoler i dag i den anledning, og butikkeieren vi var hos sa så smigrende ”please, will you be my chick?”.. gjett om jeg smelta.. men han ga seg ikke, på vei ut holdt han meg i armen og sa ”I love you, marry me”, så da blir det bryllup neste uke gitt! ;)

Stevie er en luring med glimt i øyet..

Men har mange innfall utfall og anfall!

Så mens dere sitter der hjemme med adventslys, pepperkaker og kulde, så prøv å bruke adventen til det den er til, ettertanke. Om jeg ikke får feire jul i Norge, så får jeg så mye annet ved å være her. Tid til å tenke, og lære.

Hverdag

Utsikt over Mathare fra taket på M

                                                     
Nå er det fem uker siden vi kom hit. Merkelig hvor fort en kan venne seg til en ny hverdag. Er nå godt inne i rutinene. Vanligvis blir en hverdag full av rutiner ganske kjedelig, men her er det rake motsetningen. Dagene flyr, og jeg føler allerede at vi har veldig liten tid igjen på Mathare Worship Center (MWC). En av grunnene til det er at skolen slutter om en uke, så da må jeg finne meg litt nye ting å gjøre. Det blir sikkert veldig spennende, men hadde hatt lyst til å ha mye mer tid med ungene på skolen! Har undervist litt i forskjellige klasser de siste ukene. Første dagen satt jeg og Marte på lærerrommet og fikk se litt i noen skolebøker i engelsk for 4 og 5 klasse, noe vi tenkte var fint. Overraskelsen var heller stor da vi fikk utlevert et kritt og vist til hvert vårt klasserom, for å undervise klassene aleine. Snakk om å bli kasta uti det! Men elevene hjelper godt til, og hvis man går tom for ting å gjøre kan man alltids få dem til å synge et par-fem sanger. Da ender man som regel opp med å måtte synge litt selv. "Jesus spør om du er tøff nok" og "Ja, vi elsker" har vært slagere til nå. Ganske artig å høre Marte jodle på lenger borte i gangen til tider også. De elsker å stille spørsmål, og det handler om alt fra navn på brødrene mine, om hobbyene mine, og hvem som er den beste DJ-en i Norge, til om jeg kan kjøpe flybillett til Norge for dem og om konsistensen på snø.

Fjerdeklassegutta, herlig gjeng

Ut av et klasseromsvindu (tatt av Marte)

Teacher Benjamin på taket (tatt av Marte)

 Vi begynner også å bli litt kjent med lærerne på skolen, som er artige folk, og gjør en stor innsats! De jobber fra seks til seks, mandag til fredag, og er i tillegg frivillig på Saturday Club, som er et opplegg for unger fra slummen, for å holde dem unna andre aktiviteter. Jeg og Marte er som regel med der og underholder på forskjellige måter... :)
Veldig fint å få være med ungene utenom vanlig skolesammenheng!






I tillegg er jeg innom Day Care en del, noe som er veldig gøy!  Her følger noen bilder derfra

Ungene sover, og ja, det er et badekar du ser i bakgrunnen..

 Stevie er en av ungene i day care. Han er sønnen til en av damene som jobber der. Han er den største drama queen du kan tenke deg, og ganske bortskjemt, men likevel ufattelig sjarmerende. Han er en gjennomført luring, og klarer lett å lure seg inn i hjertet ditt, eventuelt under skjørtet ditt..!

 

 Ei av jentene, Stacy, er psykisk utviklinghemmet. Ho er litt eldre enn de andre, og tusler rundt for seg selv uten å få så mye oppmerksomhet og oppfølging, noe som er vanskelig for damene som jobber der å gi, i og med at det er ca 20 andre å ta seg av samtidig. Prøver å leke mer med henne og gi oppmerksomhet. I motsetning til begynnelsen er det nå så godt å se at hun gir respons og smiler og ler, og selv tar initiativ til å leke!
 

Jeg koser meg med nye utfordringer hver dag, og nyter å være med ungene og bli bedre kjent med alle folk vi treffer.

I'm smiling, because I'm in Kenya!

  

Fredag ettermiddag, studiedag, chill dag, burde ha vært effektiv-dag, vaskedag. I dag har jeg og Martilla vaska klær til den store gullmedalje, eller rettere sagt, til store sår. Å skrubbe klær i sterkt såpevann tar på, men resultater ble det da. Kanskje litt frustrerende når du endelig har kommet så langt som til å henge opp klærne, for så å se at de glinser av såpe i solskinnet. På samme måte som at jeg kommer til å være full av støv dette halvåret, kommer klærne til å være fulle av såpe.. flott..

                                              Vi måtte plastre oss godt etterpå

                                           

    Kenyanere synes det er flaut å henge undertøy til tørk ute, så da må vi finne alternative løsninger...

Men vi har da gjort andre ting enn å vaske den siste tida. Denne uka har vi hatt våre første arbeidsdager på Mathare Worship Center. Føler vel egentlig ikke at jeg har jobba så mye, men det tar jo litt tid å komme inn i hva som skal gjøres, samt å bestemme seg for hvor man helst vil jobbe. Vi kan velge mellom å være i barnehagen, på skolen, på klinikken, på kjøkkenet, besøke HIV/Aids syke i slummen, Taraja-prosjektet (håndtverksopplæring for kvinner), eller evangelisere i slummen. Mye å velge mellom! For min del har jeg lyst til å jobbe en del på skolen. Dessverre har de ferie helt fra november av, så blir ikke så lenge jeg kan være der, men det er da nok av andre oppgaver å ta fatt på, så satser vel på å gjøre litt av alt egentlig. Første dagen vi kom til Mathare gikk vi rett inn i barnehagen. Føltes litt som å gå gjennom en vegg til en annen verden, og dessverre var det ikke Narnia vi fant. Et heller stusselig og mørkt rom med rundt 20 barn sittende på betonggulvet. Mange av dem var glade og livlige, men likevel er det så mye å gjøre, så mange å ta seg av. Det er sagt at nordmenn er ganske oppgaveorientert, mens de her er mer relasjonsorientert. Kjenner veldig på det nå, at jeg ser så uendelig mange ting som kan og burde bli gjort noe med, og det er vanskelig å forsone seg med at jeg ikke kan gjøre alt! Men det helt klart noe vi alle vil ta fatt på. Teamet som var her i fjor malte veggene i barnehagen, noe som hjalp betraktelig, og som de satte veldig pris på, så vi skal nok finne på noe vi også. Håper å kunne falle til ro med å være mer relasjonsorientert også, og at jeg kan oppleve at også det er noe noen kan sette pris på.

Noe som gjorde veldig stort inntrykk på meg første dagen vi besøkte skolen var da vi gikk gjennom den lille gangen med de knøttsmå klasserommene på hver side. Da vi passerte de åpne dørene og elevene fikk øye på oss begynte alle å rope i kor ”how are you, how are you, how are you”. Tror det var første og siste gangen jeg kommer til å føle meg som en kjendis, og det var ikke en spesielt god følelse! Veldig gøy å se alle ungene, og gleder meg til å være mer med dem, men å være mzungu (hviting) har sine litt ubehagelige ulemper, noe vi merker ellers også. En ting er å bli ropt etter på gata og at folk ikke har problemer med å studere deg vel og lenge, men det er verre når man får særbehandling fordi en er hvit. Et eksempel er da jeg og Marte skulle hjelpe til å rense ris på kjøkkenet på taket. Da bar de opp stoler helt fra første etasje for at vi kunne få sitte. Det var vel også ment som gjestfrihet, men en føler seg litt som ”den pinglete mzunguen som ikke orker å sitte på huk og gjøre noe for seg”, men bare se på fingrene mine etter klesvask du, så ser du jeg har gjort noe! ;)

Ellers er det veldig fint å være her. Det er mye som minner meg om oppveksten fra Kina. Sprø trafikk, ville veier, masse støv, hus og gater, og mange lukter, for eksempel matlukter og bosslukt. Jeg liker det! Matatuene som er våre fremkomstmidler her, har vært veldig gøy til nå, men turen jeg og Marte hadde inn til sentrum i dag var ganske så spennende. Det var ganske mye trafikk, så da matatuen begynte å svinge inn i andre veibane tenkte jeg ”du klarer ikke å komme deg over her, det er jo ingenting på andre siden”, men sjåføren skulle bare kjøre i motsatt kjøreretning en stund for å unngå trafikk… Og som om ikke det var nok, så var det bare starten. Jeg har sett en del kreative kjøreløsninger allerede, men dette tok av. Det kom til et punkt hvor jeg og Marte lurte på om sjåføren var ekstremt god, eller om han hadde ekstremt flaks.. Turen ble avsluttet med at flere personer, en sykkel, og flere biler hadde retning mot oss. Vår sjåfør bare gassa på, og på en eller annen måte kom vi oss gjennom, eller, alle kom seg vekk fra oss.. med panikk i blikket. Vil du komme på besøk nå mamma?Et annet tegn på at vi raskt vente oss til å være aleine som normenn var da jeg tredje dagen utbrøt ”Å! Mzungu!” og pekte ivrig på den hvite damen på andre siden av veien.

Smile, you’re in Kenya!

Og  her er noen bilder fra hverdagen

 

Eivind og resten i en matatu

                         På vei til studentsamling med Kalisha, som har gått på Hald før.

 

Her kommer de første team bildene våre, og de er tatt i en tuk-tuk, en trehjula motorsykkel med tak, beregna på tre passasjerer. Vi stua fire inn bak, og en framme med sjåføren. Disse er er altså tatt i fart på en veldig humpete vei.