Godt og blandet

Hannah og Boni spiser Nyama Choma

Tiden i Nakuru er nå over. Jeg er tilbake i Nairobi på Focus senteret. Veldig blandede følelser. På den positive siden kan jeg se på det som et mål er nådd, på den negative siden kan jeg se på det som en stor opplevelse som er over. Å komme tilbake hit markerer starten på slutten. Nå begynner jeg å se tilbake på hele oppholdet, og det er ikke få følelser og tanker som strømmer gjennom hodet. Tristhet over å forlate gode mennesker, gleden over å snart få møte igjen gode mennesker i Norge, tristhet over å avslutte noe så stort, gleden over alt disse 6 månedene har gitt meg. Denne bittersøte følelsen er så midt i mellom alt, alt blir blanda sammen til en stor og tilsynelatende uoverkommelig røre. Så må en klare å ta tak i realiteten og prøve å skjønne og være tilstede i det som foregår. Ikke bare bare med andre ord.

Siste ukene har (som vanlig) vært fullspekka av program. Til siste søndagsgudstjeneste i Egerton CU, hadde jeg lært Hannah velsignelsen, så den sang vi sammen på begge gudstjenestene. Jeg trodde ikke egentlig at folk tenkte så mye over at jeg har vært tilstede der, men det var overveldende å høre alle gisp og ”no!” fra salen da jeg meddelte at det var min siste søndag i Nakuru. Siste onsdagen var det avslutning med kontoret. Vi dro på restaurant og spise nyama choma (grilla geit), veldig godt, og fikk ellers en lang rekke gode ord fra Focus teamet, og fikk også anledning til å fortelle om hvor mye disse folka har betydd for meg!

Meg og Joab og Nyam Chom

Joab, Hannah, Seth, Faith, Boni

Ponga og Lawrence fikser kylling til festen

Torsdag var det avslutningsfest med studentene som sto på programmet.Vi endte opp med 16 gjester…
I vårt ”hus” er det grunnlag for kaos og god stemning. Mye moro, og alle sa litt om hvordan det var å ha meg der. Bra avslutning. 
Siste post på programmet,
var at jeg skulle skjære opp en kake
mens alle sang for meg,
for så å mate hver enkelt
gjest med en kakebit..
en smule kleint, men likevel morsomt. De synes hvertfall det var hysterisk morsomt!

Ponga og meg

Odhiambo, Steve og Kamau

Festen..og dette er ikke alle engang

 Da gjestene hadde gått var det pakketid, med latter og tårer. Hannah ville nesten nekte meg å pakke. Men vi hadde heldigvis mye moro også. Martes iPod-høytalere har underholdt oss mang en gang, og når det har kommet norske sanger har Hannah bedt meg oversette. Sangen som kom denne kvelden var treffende nok ”En neger på Ål stasjon”.. Vi brakk sammen av latter, ho kunne ikke tro at det var noe å lage sang av.

 

Og vi mimra videre til episoder fra de siste månedene; Den gang jeg ble tvangsfora med et Mt. Kenya av ugali og forferdelig kjøtt, da Hannah prøvde å lære meg kenyansk dansing, da jeg måtte lage chapati aleine første gang, da jeg lærte henne å svømme, filmene vi så sammen, kortspilling, hårfletting, soving i diverse senger, motorsykkeltaxi-turer i skjørt på humpete veier, forklaring av norsk og kenyansk kultur (hæ, spiser dere ikke ugali i Norge? Ikke chapati heller? Hva spiser dere da? BRØD tre ganger om dagen??? Er det ikke stressende å reise når du må vite når bussen går, og ikke bare kan gå til matatustoppet og vente? Danser dere ikke i kirka?), diskusjoner om kristendom (må man virkelig si ”I’m still born again hver gang en er et sted? Kan man høre på musikk som ikke er ”born again”, Hjelper det om man kan quote 500 bibelvers hvis man ikke praktiserer det?), altså alt det det innebærer å dele rom, opplevelser og liv med en anna person, og så må jeg plutselig dra fra henne…

Team Nakuru!

 

Fredags morgen var det urealistisk å gå hjemmefra for siste gang. Det er rart å si ha det til steder som du har brukt så mye tid på, og som du mest sannsynlig ikke kommer tilbake til. Tårer strømmet fra hele gjengen; Boni, Joab og Hannah, og så klart meg, da jeg forlot Nakuru. Det er rart og vondt å si ha det til folk, som har brukt så mye tid på meg, og som jeg har blitt så glad i, og som har betydd masse for livet mitt, når jeg kanskje aldri ser dem igjen heller.

Så nå har vi begynt på debriefing med Namutala, kontaktpersonen vår. Altså driver vi å funderer på hvorfor vi egentlig har vært her, og hva vi har lært av det. Det er vel nesten umulig å beskrive det med noen setninger. Men vi ble bedt om å beskrive oppholdet med ett ord. Jeg sa ”fantastisk!”. For det har det vært selv om det så klart har vært vanskelige tider. Men Marte kom med et bedre ord: lifechanging. Det sier ikke nødvendigvis at alt har vært en dans på roser, men beskriver en prosess som har pågått i 6 måneder og forma meg på alle mulige slags måter, gjennom gode og vonde opplevelser. Men så utrolig forvirrende det er å ha lyst til å dra hjem, men samtidig synes det er så ufattelig kjipt å reise herfra om noen dager.. Det er godt å tusle rundt på gamle gode Focus Center. Og utrolig digg å gå rundt i Nairobi og kjenne meg hjemme, noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre i en millionby. Jeg liker følelsen av ikke å være halvredd turist, men faktisk vite hvor jeg skal, og hvor alt er, og vite at jeg faktisk hører litt til her. Det er nå når alle utfordringer med oppholdet er over, og avslutning og hjemreise nærmer seg at ”hjem” plutselig får flere assosiasjoner. Hjem til Norge, hjem til Njoro/Nakuru, hjem til Nairobi, hjem til Focus. Vi har mange hjem i løpet av livet. Men alle jeg har måttet si ha det til så langt, har sagt til meg at selv om vi kanskje sier ha det for godt nå, så sees vi i himmelen, som er et felles hjem! Og er ikke det en god forsikring så vet ikke jeg! Men det gjør det jo ikke mindre rart. Og så er det så urealistisk at det skjer nå. Jeg og Marte var i byen i dag, og tok oss en is på Creamy Inn, som vi har gjort mang en gang. Da vi reiste oss for å gå sa vi ”dette er siste gangen vi gjør dette”, og prøvde å skjønne hvor rart det var, men det gikk liksom ikke. Samme med matatuturen hjem ”dette er siste gang vi tar nr.11 til Kasarani”. Det har blitt så vanlig, så hverdagslig, hvordan i huleste skal jeg klare å se for meg at om fire dager sitter jeg hjemme i stua mi på Os?? Alt er så totalt forskjellig fra det ”normale” i Norge, hvordan blir det å være i Norge, og se tilbake på hele denne tiden i Kenya. Nei, det er mer enn jeg klarer å fatte. 

Wish me luck!

Hva er vel en blogg uten lister? Her kommer to lister av ting jeg har lært i Kenya, ene noe mer dypere enn den andre, så jeg følte det var nødvendig å skille dem.

Skills jeg har lært i Afrika:

1. Vaske klær for hånd

2. Ikke gå på do på lang tid.. (laaang tid)

3. Gå på do når sjansen byr seg, uavhengig av forhold som dotype, flush muligheter, publikum, og dopapir..

4. Spise masse mengder mat (som ikke nødvendigvis er spesielt god) (De som tror jeg er småspist og spiser seint, kan nå få annet bevis)

5. Kjøre motorsykkeltaxi i skjørt.. (selve turen er moro, men å få til en elegant av/påstigning uten å vise for mye derimot…)

6. Sove i seng med mange mennesker/ ukjente mennesker

7. Ignorere ca 20-30 mennesker på gata på under 5 minutter, som roper mzungu!, Marry me!, I love you!, Hi, I miss you!, How are you!, Come this way! Buy a banana! Pluss en haug av swahilifraser..

8. Si “praise God” og “I’m born again this morning” hver gang jeg må presentere meg i en eller anna kristen setting (altså omtrent hver dag)

9. Beregne at alt tar dobbelt så lang tid som det kunne tatt (reiser, gudstjenester, besøk, matlaging osv osv). En blir i det minste fleksibel, og lar være å planlegge veldig nøyaktig.

Skills jeg har lært for livet:

1. Se hvor mye enkel kjærlighet kan gjøre med et barn

2. Stole på Gud, ikke at det forvandler alt til å bli fantastisk, men viser hvor stabil Gud er!

3. Erfare ”fred som overgår all forstand”- Fil 4… Fred som absolutt ikke kom fra meg selv, men som kom som bønnesvar mang en gang i usikre situasjoner.

4. Lære om livet, Gud og meg selv gjennom fantastiske mennesker

5. Forstå/misforstå koder i en annen kultur

6. Leve med frustrasjonen av å ikke forstå, eller klare å være en del av det som foregår rundt en

7. Se Norge og norsk kultur i perspektiv, på godt og vondt

8. Bli inspirert av hvor bevisste, tydelige og engasjerte kristne kenyanere er, og av bibelkunnskapen de har.

9. Se hvor mye folk fra forskjellige steder kan gi meg, både på det kulturelle og kristelige planet.

For en gjeng...!

Ferie + +

Da har jeg altså hatt ferie! Ikke verst. Den ble altså tilbrakt i Mbale, Uganda, hos Anders og Øystein. For å oppsummere i ett ord: fantastisk! Jeg tok buss til grensa, og videre med matatu (14 seters minibusstaxi) derfra. Siden jeg ikke akkurat hadde peiling på hvor jeg skulle finne den riktige matatuen til Mbale, så var det veldig fint at kenyanere er så hjelpsomme som de er! Ho jeg satt ved siden av på bussen hjalp meg å finne en sykkeltaxi på grensa, som fant fram for meg. Sjåføren min var muslim, og lurte på om ikke jeg også var det. Han syns det var ganske festlig å ha en hviting på bagasjebrettet, var visst ikke så ofte det.. Så mens vi sykla gjennom den lille grensebyen Busia prøvde han å insistere på at jeg burde bli muslim. Jeg foreslo da at han kunne bli kristen, jeg tror vi ble enige om å være uenige. Matatuturen var trang, humpete (som matatuturer flest altså), og på veier jeg ikke ante hvor førte hen. Det eneste veiskiltet jeg så var dekket med valgplakater, så selv om distansene var synlige, hjalp det fint lite når jeg ikke så stedsnavnene.

Men jeg kom da fram, og i Mbale ble jeg henta av Øystein, og kvelden ble brukt til å spise pizza (!) og spille spill, som ble fast post på programmet hver dag hele uka. Anders er umettelig på dette området, så Settlers, Ticket to ride, og Bonanza kom på bordet hver kveld.

Anders klar for å spille

 


Jeg fikk beskjed om at jeg skulle skjemmes bort, og det ble jeg til de grader hele uka! Stort sett hver dag begynte gutta å si ting som "vi skal ikke lage.." "jo, men vi kan jo ta det idag, og heller det i morra?", "men da trenger vi egg, så vi må vente med det". Jeg er jo glad i overraskelser, så jeg prøvde ikke altfor hardt å gjette hva de hadde planer om! I tillegg til pizza trylla gutta fram boller, brød og vaffler! Go'gutta! Fint med ovn og kjøleskap!
Tirsdag og torsdag fikk jeg være med på CRO (Child Restoration Outreach), hvor de jobber med gateunger. Veldig gøy, mange bra unger, og et veldig bra prosjekt, som gutta gjør en veldig bra jobb på!

Nugatti og ferskt brød slår ikke feil

Øystein kan å skjære brød..

Vaffelkos

Onsdag ble brukt til fjelltur, fint på toppen, og god stemning med boller og bading i en elv. Tilbake gikk vi en rute gutta ikke hadde gått før, så vi gikk på stier inni ”bananskoger”, som førte oss forbi mange små hus, og ble gitt veibeskrivelser av de som bodde der. Fikk følelsen av at folk fulgte med på oss overalt fra husene sine, vi kunne ikke se så mange, gjemt som de var av vegetasjon og banantrær. Vi hørte i hvert fall folk rope til hverandre om mzunguene bortover åssidene. De lurte nok på hvordan vi klarte å forville oss dit, men vi hadde det nå moro der vi traska av gårde. Etter en stund kom vi inn på en vei, men det var ingen ledige bodaer (motorsykkeltaxi), så da heiv vi oss på en lastebil, sammen med masse folk og masse bananer.. Skrekkblandet fryd (for min del) ned resten av fjellsidene..

Boller og turkos

Greit at jenta har hårbånd til låns når det trengs?

Fredag og lørdag var gutta invitert i bryllup og introduction (brudeparets familier møtes, og har diverse gaveoverrekkelser).  Til tross for mye venting (ca 4-5 timer) før det kom noen, var det jo likevel en opplevelse. Søndag var det chilling, vaffler, og spill i lange baner, koz! Det var altså en uke fullspekka av god stemning, lange kvelder og prating, og masse moro med to gode gutter, som jeg nå når jeg er aleine igjen savner fryktelig mye! Thanks guys, you made my week!

Stuekos

Teamkos

Dere kan jo tenke dere at det var litt blanda følelser å komme tilbake til Nakuru etter den uka. Tungt å ta fatt på alt igjen, etter en så god avkobling, men det var godt å se Hannah igjen, og latteren var på plass fra første sekund. Vi storkoser oss sammen, og det er nok tanken på å dra fra henne (og de andre Focusfolka), som gjør det trist at det bare er noen dager igjen her nå. Men samtidig driver jeg nedtelling for fult! Er vanskelig å kjenne på gleden ved å skulle tilbake til Norge, og på den måten ha lyst til at dagene her skal gå fort, samtidig som jeg begynner å skjønne at jeg må begynne prosessen med å avslutte oppholdet, og prøve å være tilstede helt til siste slutt. Jeg har aldri vært med på en så stor tålmodighetstest, hvor hver ting som skal skje henger over som en byrde, og jeg samtidig blir irritert for at jeg skal være så utålmodig. Men i alt må jeg prøve å se det spesielle i hver dag jeg får lov til å være her, ikke bare hverdagen. For det er hverdag.. Jeg vet ikke helt hvordan dere i Norge ser for dere at det er her, men jeg tipper at det er ganske langt i fra hvordan det oppleves. Hver dag er ikke spekket med eventyr, men utfordringen er jo å se hvor unik opplevelse dette er, og hvordan hver hverdag av disse 6 månedene settes sammen til et eventyr for livet. Å komme hjem blir fantastisk, men jeg tror jeg kommer til å få litt revers kultursjokk, og hvordan skal jeg klare å formidle til dere, noe som egentlig bare kan oppleves? Et bilde av Hannah (som jeg bor med) sier dere ikke veldig mye om den morsomme, kloke, livlige, sprudlende gode vennen ho er.

Hannah Muthoni Muchunu

Et bilde fra en søndagsgudstjeneste i Egerton CU sier dere lite om støynivået under lovsangen, all morsom dansing, de høye engasjerte bønnene fra 1500 studenter på en gang, iveren som høres når taleren sier ”praise God”, og en svarer ”amen” på et poeng i talen.

 

Et bilde fra rommet mitt sier lite om alle folkene som har vært innom, kortspill som har vært spilt, ugali som har blitt spist, te som har blitt drukket, og vennskap som har blitt utviklet.

Men gjennom alt dette, sitter jeg igjen med et bilde i meg, som jeg ikke kommer til å glemme, nettopp fordi det er mer enn bilder, det er folk og steder, lærdommer og opplevelser. Det vanskelige med å være her kommer nok fort til å bli glemt, og jeg tipper jeg heller kommer til å sitte igjen med å se alt jeg har lært av det.

Jeg takker Gud for livet, for at jeg får være her, for alt jeg lærer, for mangfoldet Han har skapt i verden, og for gode, gode mennesker her i Kenya, og dere i Norge!

Hit og dit..

Om jeg trodde jeg hadde hatt mange rare overnattinger sist jeg skrev, så har det altså toppa seg nå! De to siste ukene har jeg stort sett vært på farten. Var i Nairobi med Focusstab fra hele landet for å gå gjennom den nye strategiplanen. Fytti, for en bra organisasjon. De tør virkelig satse, og har utrolig gode visjoner for framtiden. Om jeg ikke hadde respekt for arbeidet Focusfolk gjør for studenter fra før av, så er den ca tidobla nå!

 

Hvertfall veldig godt å komme ”hjem” og se kjente folk igjen! Og deilig hvordan de i Nairobi stirrer mye mindre enn folk her på bøgda i Njoro. Benytta også anledningen til å fjerne flettene som gjorde meg skalla, fikk hvertfall gøy hår etterpå! Fra Nairobi reiste vi videre til Laikipia University College på ”sisters weekend”.. Skulle være hyggelig samvær, men de klarer jo ikke arrangere noe uten preiking, så endte opp med ca fem timer av det.. jaja!Hyggelig var det da.

 

På søndag reiste jeg til Nyeri for å besøke Marte, og foreldra, men siden turen tok tre timer (ikke to, som alle sa), så hadde de reist før jeg kom. Nyeri er enda mindre vant til mzunguer enn Nakuru/Njoro, så om jeg trodde det var forskjell fra Nairobi her, så var det ca ti ganger verre i Nyeri (stakkars Marte). Siden jeg ikke visste helt hvilken matatu jeg skulle ta videre fra byen til der Marte bor, ble min tydelige usikkerhet dratt nytte av (bokstavelig talt). Folk ville ha meg i alle retninger, og hadde det tydeligvis veldig festlig på min bekostning, men jeg kom meg da fram til Martes palass til slutt!

Martes hus er det største jeg har vært i i Kenya. Bare hennes soverom er faktisk like stort som hele rommet jeg og Hannah bor på. For meg var det fantastisk å kunne gå fra rom til rom, ha vann i springen, sitte i en sofa i en stue, ovn (=brød og boller), kjøleskap(!), og NUGATTI! Ja, akkurat så gira var jeg da jeg så boksen på kjøkkenet, og den ble det festa på flere dager til ende! Men så klart var det beste å få skravla fra seg i noen dager, og få litt ny inspirasjon fra en god venn.

stoor stue!

Frokostbord

Boller!

Tirsdag bar det tilbake til Nakuru, og besøk og overnatting hos Boni, onsdag kontordag, og Bible Study gruppe her på Egerton (nærmest der vi bor). Mens vi holdt på med det gikk strømmen, ikke så uvanlig, men i og med at det visstnok hadde skjedd masse i det siste, hadde studentene fått nok, og satte i gang et opprør hvor de gikk gjennom hele campus og knuste en hel haug med forskjellige steder og vinduer i demonstrasjon mot ledelsen. Ting roa seg, men dagen etter ble skolen stengt, og studentene sendt hjem for å ordne opp i alle skadene. Siden folk ikke fikk beskjed om det før seint, endte vi opp med å ha ca 10 stk til middag her, og fire til overnatting. Jeg hadde da ei jente jeg møtte for første gang da, sovende i senga mi, så eneste natta hjemme i min egen seng på et par uker ble den altså delt.. kjenner at det er noen grenser som blir tøyd i hvertfall! Helga har også gått med til å reise rundt, og i dag kom Nams, kontaktpersonen vår, fra Nairobi på besøk. Kunne ikke hatt noen bedre kontaktperson, godt å få snakke litt! Ser at jeg ikke har vært så flink til å ta bilder overalt hvor jeg har vært, men det har hvertfall vært innholdsrikt, om jeg ikke kan dele alt i bilder! Og nå venter altså Uganda, nærmere bestemt Mbale og Anders og Øystein på meg i morgen, for en ukes ferie, jej!

Jeg har nå fått litt mer roen enn jeg har hatt tidligere. Teller fortsatt ned, og gleder meg til å komme hjem, men samtidig kjenner jeg hvor bra jeg har det, og hvor heldig jeg er som får bli kjent med alle disse folka! Skulle virkelig ønske jeg kunne tatt med meg alle, så dere hjemme kunne møtt de, har lært så utrolig masse fra dem! Jeg kjenner nå at jeg kommer til å savne mye/mange, og det er faktisk en god følelse, det viser at jeg har masse verdifullt her!

Om jeg ikke kan forandre verden, så forandrer verden meg!

Ja, ting går framover i Nakuru. Ja, jeg har det bra. Ja, jeg opplever masse. Ja, jeg lærer masse. Ja, jeg er veldig heldig som får være her. Ja, Gud hjelper meg gjennom alt….

JA, jeg har nedtelling til å reiste til Norge!!! 

Focus regionssamling- finn en feil..

Jeg ser alle privilegier det er ved å være her, men kan ikke unngå å legge merke til at det nå altså er 55 dager til jeg vender nesen hjemover. Jeg har det veldig bra her, og trives med masse, men samtidig, så blir det veldig bra å komme hjem. Som skrevet tidligere, så har jeg måttet ha forskjellige ”trainings”. Nå i helga var det duket for enda en. Det var regionssamling for alle lederkomiteene i de forskjellige CUene i Central Rift Region. Jeg og Hannah skulle da ha et seminar for sekretærer, og beskrive arbeidsoppgaver, hvordan beholde integritet, osv. Altså ting jeg har NULL peiling på. Stresset rundt alle disse trainingene har satt en demper på andre aspekter av oppholdet, og med hauger av sånt i sikte var jeg heller dyster til sinns. Heldigvis har jeg en fantastisk sjef, Joab, som jeg fikk snakke med på fredag, og fortalt og forklart hva jeg synes har vært utfordrende. Han forsto alt, og hjelper å tilrettelegge så ting kan bli litt bedre. Dermed slapp jeg å ha seminaret, men gjorde litt andre ting i stedet.

Selv om denne byrden ble letta av meg, er det ikke dermed sagt at det ikke er utfordringer lenger. Det er veldig annerledes å jobbe med noe som du ikke føler helt at du bidrar med så veldig mye. Hva hjelper det om jeg er her? Det kunne man en del enklere gjøre eller føle i Mathare. Men om jeg ikke kan forandre verden, så forandrer verden meg! Å få bli kjent med folka i Focus, å lære fra dem, å lære om meg selv, og i forhold til tro, det er i hvert fall en gave med å være her. 

Senga vi sov andføttes i

Når vi er med på aktiviteter på universitetene skjer det som regel på kveldstid, så vi må ofte overnatte. Første gangen vi skulle det, og vi kom inn på ett rom ble jeg litt i stuss da jeg innså at det var en seng for lite. Mens jeg drev å funderte på dette kom svaret fra Hannah; ”du kan sove innerst”. Ja, det var jo koselig å dele seng.. og litt morsomt. Nå i helga under regionssamlinga var jeg litt mer forberedt, men likevel ikke helt. Senga som venta der var hele 80cm brei..vi sov andføttes. Disse forskjellige scenarioene gjorde at jeg i går var litt spent på hva som ventet meg. Det endte med at vi sov tre stykk i en enmannsseng. Jeg våkna opp på natta av at jeg lå oppå armene mine, som da var halvdaue. Klarte å snu meg for å få tilbake blodtilførsel. Om ikke anna, så er det hvert fall en opplevelse! 

Søvn er jo en viktig del av tilværelsen, men en anna viktig del også, som i større grad er synlig for, og avhengig av andre, er mat. Jeg tror ikke jeg sier for mye negativt når jeg sier at kenyansk mat ikke er det mest fantastiske i verden. Ja, det finnes mye godt, chapati, samosa osv osv, men! Den vanligste maten er ugali, som er maismel blandet med vann til en hard masse. Ganske smakløst, og noe som vokser i munnen. Tilbehøret skal sette smak til, men det er ikke alltid det er vellykket. Ugali har gitt meg både glede og smerte. Her hjemme har jeg og Hannah laget ganske gode ugalimåltider, i passelige mengder, og passelig tempo (i forhold til å få det ned), uten tilskuere. Men for eksempel i går fikk jeg servert ca et halvt kilo ugali, med sukuma wiki (grønt slafsegreier) og de seigeste og mest fettete kjøttbitene jeg har vært borti. Jeg måtte be om å klare å få det ned, og det gikk! Men tankene gikk flere ganger til fiskeboller og kjøttkaker, mens jeg brakk meg i det skjulte. Da jeg etter endt tallerken fikk vite at kokken var fra de sultrammede områdene i øst-Kenya, og hadde familie der som sliter med å finne mat, ble jeg enda mer glad for at jeg klarte å få det ned. Men med tanke på dette blir jeg litt irritert for at jeg ikke bare kan spise hva som helst og være glad for at jeg får mat. Så urettferdig at jeg kan lengte etter yndlingsmaten min, og vite at jeg får den om noen måneder, mens andre leiter etter noen tørre bær for å dele for en hel familie. Det er et så klassisk dilemma, men det er så reelt! 

Hannah lager ugali

Vårin får lov til å steik gulerøtter og kål

Vårin spiser ugali og kål...med henna ja!

Sjefen Joab på besøk, og lager.. ugali!

Ledergruppa for Egerton CU. Gjett hva vi spiste. UGALI!

Jeg tror aldri bloggtittelen min har vært så treffende som nå; Vårin på ville veier. Nå har jeg snart vært her i tre uker allerede. Og da har jeg vært på ville veier, både billedlig og bokstavlig. Rommet jeg bor på sammen med Hannah er ca 10 kvadratmeter stort, og det er medregna ”kjøkken” og bad. Hannah pleier å si at vi har 7 seksjoner i huset vårt, soverom (køyeseng), garderobe(=en hylle til alt jeg har), kjøkken (en benk med primus og kjøkkenting på, ikke kjøleskap eller vann), kontor (pult), bibliotek (kommode med bøker på), stue (sofa), og sist og minst, badet hvor man kan pusse tenna (i vasken), sitte på do og dusje samtidig, og hvor man har vann så lenge som 1 time om dagen. Det er kanskje ikke mye å skryte av, men jeg har faktisk blitt veldig hjemmekjær her. Tok litt tid å bli vant til f.eks hente vann til vanndunken vår, og beregne hva man kjøper så det ikke blir dårlig uten kjøleskap, men vil man så kan en tilpasse seg til ganske mye.

Akkurat rommet har vært den minste utfordringen her i Nakuru. Nye folk og oppgaver har tatt mye tid og energi, men begynner så smått å komme inn i ting nå. Er vel det som gjør at jeg har følt jeg er på ville veier. Når man er aleine som nordmann blir man også aleine om å drite seg ut, og er det noe det har vært mye av, så er det det! Sammen med Hannah går det veldig greit, vi går godt sammen og har det veldig gøy. Ho ler nokså mye av meg hele tida, men er bedre det enn at ho ikke hadde fatta hvorfor jeg var så rar. Ho er skikkelig bra, og jeg lærer masse av henne, om kenyansk kultur, men og om Norge i perspektiv, og ikke minst om kristendom. De gjør ting veldig annerledes her enn i Norge, noe som både er frustrerende, men og lærerikt. Når man hilser på noen sier man ofte ”bwana asifiwe”, altså praise God. Svaret skal være ”amen”, så før jeg vente meg til det ble det jo litt kleint. Forresten hilser folk med håndtrykk hele tida. Hvis jeg ikke har sett deg før på dagen håndhilser jeg, når vi går håndhilser jeg, hvis jeg treffer deg igjen håndhilser jeg, hvis jeg kommer inn ett sted hvor flere folk er må jeg gå runden og håndhilse på hver enkelt. Så nå før jeg har begynt å bli litt mer kjent med folk har det vært litt slitsomt.

Focusstaben her i Nakuru består av Joab, Bonnface, Seth, Hannah, og nå også meg. De er helt fantastiske alle sammen, og jeg trives kjempegodt sammen med dem. De har lagt skikkelig vekt på at jeg må være meg selv, og at de mener jeg har noe å komme med. De vil virkelig bli kjent med meg og hvem jeg er, ikke bare mzunguen jeg er, noe jeg ikke har opplevd så mye før i Kenya. Hjelper kanskje litt å være den eneste nordmannen sånn sett, og ikke en hel gruppe.

 

Staben mener jeg skal være med på absolutt alt de gjør, så det vil si at jeg også må ha ”trainings” for forskjellige ledere i CUene (Christian Unions på universiteter). Så den siste uka har jeg vært langt av gårde på 4 forskjellige universiteter (på ville veier bokstavlig talt), og snakka om time management og team work. Har vært veldig stressa for dette, vanskelig å vite hvordan en gjør sånt i en totalt ukjent setting, annerledes å gjøre det i en anna kultur, men kom meg da gjennom det. Har hvert fall fått oppleve veldig at Gud har vært med meg. Han har gitt meg ro og jeg har kjent en fred som ikke har kommet fra meg selv. Godt å kjenne at jeg har en anna å stole på enn meg selv, da hadde jeg ikke kommet langt!

Siden jeg ikke har så veldig mange interessante bilder herfra, så slenger jeg med bilder fra safarien jeg var på i Maasai Mara med Birgit, Joakim, Anders og Øystein. Det var forresten veldig gøy! 

Vi tok oss en svipp innom Serengeti også, siden det henger sammen med Mara, Anders på grensa