Om jeg ikke kan forandre verden, så forandrer verden meg!

Ja, ting går framover i Nakuru. Ja, jeg har det bra. Ja, jeg opplever masse. Ja, jeg lærer masse. Ja, jeg er veldig heldig som får være her. Ja, Gud hjelper meg gjennom alt….

JA, jeg har nedtelling til å reiste til Norge!!! 

Focus regionssamling- finn en feil..

Jeg ser alle privilegier det er ved å være her, men kan ikke unngå å legge merke til at det nå altså er 55 dager til jeg vender nesen hjemover. Jeg har det veldig bra her, og trives med masse, men samtidig, så blir det veldig bra å komme hjem. Som skrevet tidligere, så har jeg måttet ha forskjellige ”trainings”. Nå i helga var det duket for enda en. Det var regionssamling for alle lederkomiteene i de forskjellige CUene i Central Rift Region. Jeg og Hannah skulle da ha et seminar for sekretærer, og beskrive arbeidsoppgaver, hvordan beholde integritet, osv. Altså ting jeg har NULL peiling på. Stresset rundt alle disse trainingene har satt en demper på andre aspekter av oppholdet, og med hauger av sånt i sikte var jeg heller dyster til sinns. Heldigvis har jeg en fantastisk sjef, Joab, som jeg fikk snakke med på fredag, og fortalt og forklart hva jeg synes har vært utfordrende. Han forsto alt, og hjelper å tilrettelegge så ting kan bli litt bedre. Dermed slapp jeg å ha seminaret, men gjorde litt andre ting i stedet.

Selv om denne byrden ble letta av meg, er det ikke dermed sagt at det ikke er utfordringer lenger. Det er veldig annerledes å jobbe med noe som du ikke føler helt at du bidrar med så veldig mye. Hva hjelper det om jeg er her? Det kunne man en del enklere gjøre eller føle i Mathare. Men om jeg ikke kan forandre verden, så forandrer verden meg! Å få bli kjent med folka i Focus, å lære fra dem, å lære om meg selv, og i forhold til tro, det er i hvert fall en gave med å være her. 

Senga vi sov andføttes i

Når vi er med på aktiviteter på universitetene skjer det som regel på kveldstid, så vi må ofte overnatte. Første gangen vi skulle det, og vi kom inn på ett rom ble jeg litt i stuss da jeg innså at det var en seng for lite. Mens jeg drev å funderte på dette kom svaret fra Hannah; ”du kan sove innerst”. Ja, det var jo koselig å dele seng.. og litt morsomt. Nå i helga under regionssamlinga var jeg litt mer forberedt, men likevel ikke helt. Senga som venta der var hele 80cm brei..vi sov andføttes. Disse forskjellige scenarioene gjorde at jeg i går var litt spent på hva som ventet meg. Det endte med at vi sov tre stykk i en enmannsseng. Jeg våkna opp på natta av at jeg lå oppå armene mine, som da var halvdaue. Klarte å snu meg for å få tilbake blodtilførsel. Om ikke anna, så er det hvert fall en opplevelse! 

Søvn er jo en viktig del av tilværelsen, men en anna viktig del også, som i større grad er synlig for, og avhengig av andre, er mat. Jeg tror ikke jeg sier for mye negativt når jeg sier at kenyansk mat ikke er det mest fantastiske i verden. Ja, det finnes mye godt, chapati, samosa osv osv, men! Den vanligste maten er ugali, som er maismel blandet med vann til en hard masse. Ganske smakløst, og noe som vokser i munnen. Tilbehøret skal sette smak til, men det er ikke alltid det er vellykket. Ugali har gitt meg både glede og smerte. Her hjemme har jeg og Hannah laget ganske gode ugalimåltider, i passelige mengder, og passelig tempo (i forhold til å få det ned), uten tilskuere. Men for eksempel i går fikk jeg servert ca et halvt kilo ugali, med sukuma wiki (grønt slafsegreier) og de seigeste og mest fettete kjøttbitene jeg har vært borti. Jeg måtte be om å klare å få det ned, og det gikk! Men tankene gikk flere ganger til fiskeboller og kjøttkaker, mens jeg brakk meg i det skjulte. Da jeg etter endt tallerken fikk vite at kokken var fra de sultrammede områdene i øst-Kenya, og hadde familie der som sliter med å finne mat, ble jeg enda mer glad for at jeg klarte å få det ned. Men med tanke på dette blir jeg litt irritert for at jeg ikke bare kan spise hva som helst og være glad for at jeg får mat. Så urettferdig at jeg kan lengte etter yndlingsmaten min, og vite at jeg får den om noen måneder, mens andre leiter etter noen tørre bær for å dele for en hel familie. Det er et så klassisk dilemma, men det er så reelt! 

Hannah lager ugali

Vårin får lov til å steik gulerøtter og kål

Vårin spiser ugali og kål...med henna ja!

Sjefen Joab på besøk, og lager.. ugali!

Ledergruppa for Egerton CU. Gjett hva vi spiste. UGALI!