Ferie + +

Da har jeg altså hatt ferie! Ikke verst. Den ble altså tilbrakt i Mbale, Uganda, hos Anders og Øystein. For å oppsummere i ett ord: fantastisk! Jeg tok buss til grensa, og videre med matatu (14 seters minibusstaxi) derfra. Siden jeg ikke akkurat hadde peiling på hvor jeg skulle finne den riktige matatuen til Mbale, så var det veldig fint at kenyanere er så hjelpsomme som de er! Ho jeg satt ved siden av på bussen hjalp meg å finne en sykkeltaxi på grensa, som fant fram for meg. Sjåføren min var muslim, og lurte på om ikke jeg også var det. Han syns det var ganske festlig å ha en hviting på bagasjebrettet, var visst ikke så ofte det.. Så mens vi sykla gjennom den lille grensebyen Busia prøvde han å insistere på at jeg burde bli muslim. Jeg foreslo da at han kunne bli kristen, jeg tror vi ble enige om å være uenige. Matatuturen var trang, humpete (som matatuturer flest altså), og på veier jeg ikke ante hvor førte hen. Det eneste veiskiltet jeg så var dekket med valgplakater, så selv om distansene var synlige, hjalp det fint lite når jeg ikke så stedsnavnene.

Men jeg kom da fram, og i Mbale ble jeg henta av Øystein, og kvelden ble brukt til å spise pizza (!) og spille spill, som ble fast post på programmet hver dag hele uka. Anders er umettelig på dette området, så Settlers, Ticket to ride, og Bonanza kom på bordet hver kveld.

Anders klar for å spille

 


Jeg fikk beskjed om at jeg skulle skjemmes bort, og det ble jeg til de grader hele uka! Stort sett hver dag begynte gutta å si ting som "vi skal ikke lage.." "jo, men vi kan jo ta det idag, og heller det i morra?", "men da trenger vi egg, så vi må vente med det". Jeg er jo glad i overraskelser, så jeg prøvde ikke altfor hardt å gjette hva de hadde planer om! I tillegg til pizza trylla gutta fram boller, brød og vaffler! Go'gutta! Fint med ovn og kjøleskap!
Tirsdag og torsdag fikk jeg være med på CRO (Child Restoration Outreach), hvor de jobber med gateunger. Veldig gøy, mange bra unger, og et veldig bra prosjekt, som gutta gjør en veldig bra jobb på!

Nugatti og ferskt brød slår ikke feil

Øystein kan å skjære brød..

Vaffelkos

Onsdag ble brukt til fjelltur, fint på toppen, og god stemning med boller og bading i en elv. Tilbake gikk vi en rute gutta ikke hadde gått før, så vi gikk på stier inni ”bananskoger”, som førte oss forbi mange små hus, og ble gitt veibeskrivelser av de som bodde der. Fikk følelsen av at folk fulgte med på oss overalt fra husene sine, vi kunne ikke se så mange, gjemt som de var av vegetasjon og banantrær. Vi hørte i hvert fall folk rope til hverandre om mzunguene bortover åssidene. De lurte nok på hvordan vi klarte å forville oss dit, men vi hadde det nå moro der vi traska av gårde. Etter en stund kom vi inn på en vei, men det var ingen ledige bodaer (motorsykkeltaxi), så da heiv vi oss på en lastebil, sammen med masse folk og masse bananer.. Skrekkblandet fryd (for min del) ned resten av fjellsidene..

Boller og turkos

Greit at jenta har hårbånd til låns når det trengs?

Fredag og lørdag var gutta invitert i bryllup og introduction (brudeparets familier møtes, og har diverse gaveoverrekkelser).  Til tross for mye venting (ca 4-5 timer) før det kom noen, var det jo likevel en opplevelse. Søndag var det chilling, vaffler, og spill i lange baner, koz! Det var altså en uke fullspekka av god stemning, lange kvelder og prating, og masse moro med to gode gutter, som jeg nå når jeg er aleine igjen savner fryktelig mye! Thanks guys, you made my week!

Stuekos

Teamkos

Dere kan jo tenke dere at det var litt blanda følelser å komme tilbake til Nakuru etter den uka. Tungt å ta fatt på alt igjen, etter en så god avkobling, men det var godt å se Hannah igjen, og latteren var på plass fra første sekund. Vi storkoser oss sammen, og det er nok tanken på å dra fra henne (og de andre Focusfolka), som gjør det trist at det bare er noen dager igjen her nå. Men samtidig driver jeg nedtelling for fult! Er vanskelig å kjenne på gleden ved å skulle tilbake til Norge, og på den måten ha lyst til at dagene her skal gå fort, samtidig som jeg begynner å skjønne at jeg må begynne prosessen med å avslutte oppholdet, og prøve å være tilstede helt til siste slutt. Jeg har aldri vært med på en så stor tålmodighetstest, hvor hver ting som skal skje henger over som en byrde, og jeg samtidig blir irritert for at jeg skal være så utålmodig. Men i alt må jeg prøve å se det spesielle i hver dag jeg får lov til å være her, ikke bare hverdagen. For det er hverdag.. Jeg vet ikke helt hvordan dere i Norge ser for dere at det er her, men jeg tipper at det er ganske langt i fra hvordan det oppleves. Hver dag er ikke spekket med eventyr, men utfordringen er jo å se hvor unik opplevelse dette er, og hvordan hver hverdag av disse 6 månedene settes sammen til et eventyr for livet. Å komme hjem blir fantastisk, men jeg tror jeg kommer til å få litt revers kultursjokk, og hvordan skal jeg klare å formidle til dere, noe som egentlig bare kan oppleves? Et bilde av Hannah (som jeg bor med) sier dere ikke veldig mye om den morsomme, kloke, livlige, sprudlende gode vennen ho er.

Hannah Muthoni Muchunu

Et bilde fra en søndagsgudstjeneste i Egerton CU sier dere lite om støynivået under lovsangen, all morsom dansing, de høye engasjerte bønnene fra 1500 studenter på en gang, iveren som høres når taleren sier ”praise God”, og en svarer ”amen” på et poeng i talen.

 

Et bilde fra rommet mitt sier lite om alle folkene som har vært innom, kortspill som har vært spilt, ugali som har blitt spist, te som har blitt drukket, og vennskap som har blitt utviklet.

Men gjennom alt dette, sitter jeg igjen med et bilde i meg, som jeg ikke kommer til å glemme, nettopp fordi det er mer enn bilder, det er folk og steder, lærdommer og opplevelser. Det vanskelige med å være her kommer nok fort til å bli glemt, og jeg tipper jeg heller kommer til å sitte igjen med å se alt jeg har lært av det.

Jeg takker Gud for livet, for at jeg får være her, for alt jeg lærer, for mangfoldet Han har skapt i verden, og for gode, gode mennesker her i Kenya, og dere i Norge!

Hit og dit..

Om jeg trodde jeg hadde hatt mange rare overnattinger sist jeg skrev, så har det altså toppa seg nå! De to siste ukene har jeg stort sett vært på farten. Var i Nairobi med Focusstab fra hele landet for å gå gjennom den nye strategiplanen. Fytti, for en bra organisasjon. De tør virkelig satse, og har utrolig gode visjoner for framtiden. Om jeg ikke hadde respekt for arbeidet Focusfolk gjør for studenter fra før av, så er den ca tidobla nå!

 

Hvertfall veldig godt å komme ”hjem” og se kjente folk igjen! Og deilig hvordan de i Nairobi stirrer mye mindre enn folk her på bøgda i Njoro. Benytta også anledningen til å fjerne flettene som gjorde meg skalla, fikk hvertfall gøy hår etterpå! Fra Nairobi reiste vi videre til Laikipia University College på ”sisters weekend”.. Skulle være hyggelig samvær, men de klarer jo ikke arrangere noe uten preiking, så endte opp med ca fem timer av det.. jaja!Hyggelig var det da.

 

På søndag reiste jeg til Nyeri for å besøke Marte, og foreldra, men siden turen tok tre timer (ikke to, som alle sa), så hadde de reist før jeg kom. Nyeri er enda mindre vant til mzunguer enn Nakuru/Njoro, så om jeg trodde det var forskjell fra Nairobi her, så var det ca ti ganger verre i Nyeri (stakkars Marte). Siden jeg ikke visste helt hvilken matatu jeg skulle ta videre fra byen til der Marte bor, ble min tydelige usikkerhet dratt nytte av (bokstavelig talt). Folk ville ha meg i alle retninger, og hadde det tydeligvis veldig festlig på min bekostning, men jeg kom meg da fram til Martes palass til slutt!

Martes hus er det største jeg har vært i i Kenya. Bare hennes soverom er faktisk like stort som hele rommet jeg og Hannah bor på. For meg var det fantastisk å kunne gå fra rom til rom, ha vann i springen, sitte i en sofa i en stue, ovn (=brød og boller), kjøleskap(!), og NUGATTI! Ja, akkurat så gira var jeg da jeg så boksen på kjøkkenet, og den ble det festa på flere dager til ende! Men så klart var det beste å få skravla fra seg i noen dager, og få litt ny inspirasjon fra en god venn.

stoor stue!

Frokostbord

Boller!

Tirsdag bar det tilbake til Nakuru, og besøk og overnatting hos Boni, onsdag kontordag, og Bible Study gruppe her på Egerton (nærmest der vi bor). Mens vi holdt på med det gikk strømmen, ikke så uvanlig, men i og med at det visstnok hadde skjedd masse i det siste, hadde studentene fått nok, og satte i gang et opprør hvor de gikk gjennom hele campus og knuste en hel haug med forskjellige steder og vinduer i demonstrasjon mot ledelsen. Ting roa seg, men dagen etter ble skolen stengt, og studentene sendt hjem for å ordne opp i alle skadene. Siden folk ikke fikk beskjed om det før seint, endte vi opp med å ha ca 10 stk til middag her, og fire til overnatting. Jeg hadde da ei jente jeg møtte for første gang da, sovende i senga mi, så eneste natta hjemme i min egen seng på et par uker ble den altså delt.. kjenner at det er noen grenser som blir tøyd i hvertfall! Helga har også gått med til å reise rundt, og i dag kom Nams, kontaktpersonen vår, fra Nairobi på besøk. Kunne ikke hatt noen bedre kontaktperson, godt å få snakke litt! Ser at jeg ikke har vært så flink til å ta bilder overalt hvor jeg har vært, men det har hvertfall vært innholdsrikt, om jeg ikke kan dele alt i bilder! Og nå venter altså Uganda, nærmere bestemt Mbale og Anders og Øystein på meg i morgen, for en ukes ferie, jej!

Jeg har nå fått litt mer roen enn jeg har hatt tidligere. Teller fortsatt ned, og gleder meg til å komme hjem, men samtidig kjenner jeg hvor bra jeg har det, og hvor heldig jeg er som får bli kjent med alle disse folka! Skulle virkelig ønske jeg kunne tatt med meg alle, så dere hjemme kunne møtt de, har lært så utrolig masse fra dem! Jeg kjenner nå at jeg kommer til å savne mye/mange, og det er faktisk en god følelse, det viser at jeg har masse verdifullt her!

Om jeg ikke kan forandre verden, så forandrer verden meg!

Ja, ting går framover i Nakuru. Ja, jeg har det bra. Ja, jeg opplever masse. Ja, jeg lærer masse. Ja, jeg er veldig heldig som får være her. Ja, Gud hjelper meg gjennom alt….

JA, jeg har nedtelling til å reiste til Norge!!! 

Focus regionssamling- finn en feil..

Jeg ser alle privilegier det er ved å være her, men kan ikke unngå å legge merke til at det nå altså er 55 dager til jeg vender nesen hjemover. Jeg har det veldig bra her, og trives med masse, men samtidig, så blir det veldig bra å komme hjem. Som skrevet tidligere, så har jeg måttet ha forskjellige ”trainings”. Nå i helga var det duket for enda en. Det var regionssamling for alle lederkomiteene i de forskjellige CUene i Central Rift Region. Jeg og Hannah skulle da ha et seminar for sekretærer, og beskrive arbeidsoppgaver, hvordan beholde integritet, osv. Altså ting jeg har NULL peiling på. Stresset rundt alle disse trainingene har satt en demper på andre aspekter av oppholdet, og med hauger av sånt i sikte var jeg heller dyster til sinns. Heldigvis har jeg en fantastisk sjef, Joab, som jeg fikk snakke med på fredag, og fortalt og forklart hva jeg synes har vært utfordrende. Han forsto alt, og hjelper å tilrettelegge så ting kan bli litt bedre. Dermed slapp jeg å ha seminaret, men gjorde litt andre ting i stedet.

Selv om denne byrden ble letta av meg, er det ikke dermed sagt at det ikke er utfordringer lenger. Det er veldig annerledes å jobbe med noe som du ikke føler helt at du bidrar med så veldig mye. Hva hjelper det om jeg er her? Det kunne man en del enklere gjøre eller føle i Mathare. Men om jeg ikke kan forandre verden, så forandrer verden meg! Å få bli kjent med folka i Focus, å lære fra dem, å lære om meg selv, og i forhold til tro, det er i hvert fall en gave med å være her. 

Senga vi sov andføttes i

Når vi er med på aktiviteter på universitetene skjer det som regel på kveldstid, så vi må ofte overnatte. Første gangen vi skulle det, og vi kom inn på ett rom ble jeg litt i stuss da jeg innså at det var en seng for lite. Mens jeg drev å funderte på dette kom svaret fra Hannah; ”du kan sove innerst”. Ja, det var jo koselig å dele seng.. og litt morsomt. Nå i helga under regionssamlinga var jeg litt mer forberedt, men likevel ikke helt. Senga som venta der var hele 80cm brei..vi sov andføttes. Disse forskjellige scenarioene gjorde at jeg i går var litt spent på hva som ventet meg. Det endte med at vi sov tre stykk i en enmannsseng. Jeg våkna opp på natta av at jeg lå oppå armene mine, som da var halvdaue. Klarte å snu meg for å få tilbake blodtilførsel. Om ikke anna, så er det hvert fall en opplevelse! 

Søvn er jo en viktig del av tilværelsen, men en anna viktig del også, som i større grad er synlig for, og avhengig av andre, er mat. Jeg tror ikke jeg sier for mye negativt når jeg sier at kenyansk mat ikke er det mest fantastiske i verden. Ja, det finnes mye godt, chapati, samosa osv osv, men! Den vanligste maten er ugali, som er maismel blandet med vann til en hard masse. Ganske smakløst, og noe som vokser i munnen. Tilbehøret skal sette smak til, men det er ikke alltid det er vellykket. Ugali har gitt meg både glede og smerte. Her hjemme har jeg og Hannah laget ganske gode ugalimåltider, i passelige mengder, og passelig tempo (i forhold til å få det ned), uten tilskuere. Men for eksempel i går fikk jeg servert ca et halvt kilo ugali, med sukuma wiki (grønt slafsegreier) og de seigeste og mest fettete kjøttbitene jeg har vært borti. Jeg måtte be om å klare å få det ned, og det gikk! Men tankene gikk flere ganger til fiskeboller og kjøttkaker, mens jeg brakk meg i det skjulte. Da jeg etter endt tallerken fikk vite at kokken var fra de sultrammede områdene i øst-Kenya, og hadde familie der som sliter med å finne mat, ble jeg enda mer glad for at jeg klarte å få det ned. Men med tanke på dette blir jeg litt irritert for at jeg ikke bare kan spise hva som helst og være glad for at jeg får mat. Så urettferdig at jeg kan lengte etter yndlingsmaten min, og vite at jeg får den om noen måneder, mens andre leiter etter noen tørre bær for å dele for en hel familie. Det er et så klassisk dilemma, men det er så reelt! 

Hannah lager ugali

Vårin får lov til å steik gulerøtter og kål

Vårin spiser ugali og kål...med henna ja!

Sjefen Joab på besøk, og lager.. ugali!

Ledergruppa for Egerton CU. Gjett hva vi spiste. UGALI!

Jeg tror aldri bloggtittelen min har vært så treffende som nå; Vårin på ville veier. Nå har jeg snart vært her i tre uker allerede. Og da har jeg vært på ville veier, både billedlig og bokstavlig. Rommet jeg bor på sammen med Hannah er ca 10 kvadratmeter stort, og det er medregna ”kjøkken” og bad. Hannah pleier å si at vi har 7 seksjoner i huset vårt, soverom (køyeseng), garderobe(=en hylle til alt jeg har), kjøkken (en benk med primus og kjøkkenting på, ikke kjøleskap eller vann), kontor (pult), bibliotek (kommode med bøker på), stue (sofa), og sist og minst, badet hvor man kan pusse tenna (i vasken), sitte på do og dusje samtidig, og hvor man har vann så lenge som 1 time om dagen. Det er kanskje ikke mye å skryte av, men jeg har faktisk blitt veldig hjemmekjær her. Tok litt tid å bli vant til f.eks hente vann til vanndunken vår, og beregne hva man kjøper så det ikke blir dårlig uten kjøleskap, men vil man så kan en tilpasse seg til ganske mye.

Akkurat rommet har vært den minste utfordringen her i Nakuru. Nye folk og oppgaver har tatt mye tid og energi, men begynner så smått å komme inn i ting nå. Er vel det som gjør at jeg har følt jeg er på ville veier. Når man er aleine som nordmann blir man også aleine om å drite seg ut, og er det noe det har vært mye av, så er det det! Sammen med Hannah går det veldig greit, vi går godt sammen og har det veldig gøy. Ho ler nokså mye av meg hele tida, men er bedre det enn at ho ikke hadde fatta hvorfor jeg var så rar. Ho er skikkelig bra, og jeg lærer masse av henne, om kenyansk kultur, men og om Norge i perspektiv, og ikke minst om kristendom. De gjør ting veldig annerledes her enn i Norge, noe som både er frustrerende, men og lærerikt. Når man hilser på noen sier man ofte ”bwana asifiwe”, altså praise God. Svaret skal være ”amen”, så før jeg vente meg til det ble det jo litt kleint. Forresten hilser folk med håndtrykk hele tida. Hvis jeg ikke har sett deg før på dagen håndhilser jeg, når vi går håndhilser jeg, hvis jeg treffer deg igjen håndhilser jeg, hvis jeg kommer inn ett sted hvor flere folk er må jeg gå runden og håndhilse på hver enkelt. Så nå før jeg har begynt å bli litt mer kjent med folk har det vært litt slitsomt.

Focusstaben her i Nakuru består av Joab, Bonnface, Seth, Hannah, og nå også meg. De er helt fantastiske alle sammen, og jeg trives kjempegodt sammen med dem. De har lagt skikkelig vekt på at jeg må være meg selv, og at de mener jeg har noe å komme med. De vil virkelig bli kjent med meg og hvem jeg er, ikke bare mzunguen jeg er, noe jeg ikke har opplevd så mye før i Kenya. Hjelper kanskje litt å være den eneste nordmannen sånn sett, og ikke en hel gruppe.

 

Staben mener jeg skal være med på absolutt alt de gjør, så det vil si at jeg også må ha ”trainings” for forskjellige ledere i CUene (Christian Unions på universiteter). Så den siste uka har jeg vært langt av gårde på 4 forskjellige universiteter (på ville veier bokstavlig talt), og snakka om time management og team work. Har vært veldig stressa for dette, vanskelig å vite hvordan en gjør sånt i en totalt ukjent setting, annerledes å gjøre det i en anna kultur, men kom meg da gjennom det. Har hvert fall fått oppleve veldig at Gud har vært med meg. Han har gitt meg ro og jeg har kjent en fred som ikke har kommet fra meg selv. Godt å kjenne at jeg har en anna å stole på enn meg selv, da hadde jeg ikke kommet langt!

Siden jeg ikke har så veldig mange interessante bilder herfra, så slenger jeg med bilder fra safarien jeg var på i Maasai Mara med Birgit, Joakim, Anders og Øystein. Det var forresten veldig gøy! 

Vi tok oss en svipp innom Serengeti også, siden det henger sammen med Mara, Anders på grensa

Nytt år!

Dette blir et år hvor virkelig alt blir nytt! De siste 3 månedene har vært fylt av nye ting, men som om ikke det var nok, så nærmer det seg nå med stormskritt at vi skal flytte til hver vår by, og begynne på nye oppgaver knytta til studentarbeid. Jeg har gleda meg veldig til det, og tror det blir veldig spennende at jeg får oppleve så forskjellige deler av Kenya, både kulturelt sett, geografisk, og i forhold til hva jeg skal drive med. Jeg flytter til Nakuru, en fin og rolig by med ca 250 000 innbyggere to timer nord for Nairobi. Egentlig skal jeg bo 20 min utenfor byen, rett ved Egerton university. Da skal jeg bo og jobbe sammen med Hannah, som er STEM-arbeider, dvs. type ettåring i Focus. Samtidig som jeg gleder meg veldig, så skal det sies at det er med en viss kribling i magen at jeg går dette i møte. Selv om jeg har en slags ide om hva det skal innebære, så har jeg likevel ingen anelse om hvordan ting kommer til å arte seg i praksis.

Men før denne nye perioden begynner må jeg jo fortelle litt om den siste måneden. At jeg ikke har skrevet på bloggen har sin naturlige forklaring i at jeg har gjort så mye annet, og ikke egentlig hatt tilgang på noen data. 

Da ingen andre fikk plass i vaskemaskinen, måtte mindre folk til!

 

 

I desember hadde vi Infield, altså samling av alle Haldere i Afrika sammen med noen av lærerne våre fra Hald. Jeg og Marte fikk et lite revers kultursjokk da vi kom til Scripture Missions, NLM sin base i Kenya. Veldig merkelig å omgi seg med nordmenn igjen, og å være i en så fin del av byen.  En ting er kontrastene mellom land, eller mellom by og landsbygd, men å oppleve så heftige kontraster bare innad en by var overveldende. Plutselig var vi inni en norskboble. Men det gikk seg til, og det ble en veldig fin uke med fantastiske folk. Alt it alt var det godt med et totalt avbrekk. 

Så sto julefeiringa for tur, og den ble på Diani Beach, sør for kystbyen Mombasa, sammen med 14 andre Haldere. Det ble hvit jul…på hvit strand! Kunne ikke hatt en bedre jul vekke hjemmefra. Alle bidro til god stemning, med pynt, mat, bål og julebusk (funker mye bedre å springe rundt en spraylakka julebusk på stranda enn inni en trang stue rundt et svært tre!), og fyrverkeri til slutt! Finfint! Dagene ellers ble brukt til bading, snorkling, varme kvelder i måneskinn på stranda eller på verandaene. Men uka hadde ikke blitt det samme uten alle de fantastiske Halderne, så til  alle som var med på tur, tusen takk for en fin jul!

Ene jentehytta til venstre, julemiddagen ble spist på verandaen (tatt av Øystein V. Sørensen)

Anders, Øystein og Ole-Jørgen koser seg! (tatt av Øystein)

Øystein og Ole nyter madrasslivet, Ole har endelig klart å komme seg oppå!

I mitt rette element (tatt av Øystein..igjen!)

Julemiddagen: kjøttkaker, poteter, fisk og god stemning

Rundt bålet på stranda før juleevangeliet blir lest (jeg liker Øysteins bilder)

 

 I romjula begynte hjemlengselen å melde seg, og jeg kunne egentlig godt tenke meg å ha vært hjemme i stua omgitt av min gode familie. At jeg endelig fikk julepakka fra mamma (og resten) i posten var fantastisk, men ekstremt dårlige systemer gjorde at det tok meg 3 timer på to forskjellige dager, pluss mange tårer og trusler bare for å få den ut av postkontoret. Makan til tull! Med pakka i armene dro vi på en Focuskonferanse til Nakuru. Litt gøy å se hvor det er jeg nå skal flytte, og mye bra opplegg, men program fra 8 om morgenen til 10 på kvelden ble litt i heftigste laget. Siden det var en del seminarer var det ikke kjempesynlig om vi ikke var tilstede hele tida, så Marte og jeg lukket oss inn på rommet vårt og ble resere i kortspillet Phase 10 når det passa oss. Hjemlengselen ble tilfredsstilt med litt melkesjokolade og med å åpne en julepresang om dagen (har framdeles to igjen, sparer til en dag jeg trenger det!). Jeg hadde ikke store forventningene til nyttårsaften, men det ble en opplevelse jeg kommer til å huske. 600 mennesker i en sal med underholdning (dvs. mange skrikende sanginnslag i sprengt lydanlegg). Det var også forventet at ”de norske” skulle bidra med noe, så ti på tolv gikk vi fire opp på scenen og satte i gang med ”Navnet Jesus”, etterfulgt av en swahilisang til alles jubel. Så kom nedtellinga på power point som gikk for seint, så da den var på 3 ropte alle Happy New Year! Så sprang hele bølingen ut på plenen utenfor og laga nok bråk til å erstatte fyrverkeri! Nå er det jo langt utpå nyåret, men likevel, GODT NYTTÅR!