Da har jeg altså hatt ferie! Ikke verst. Den ble altså tilbrakt i Mbale, Uganda, hos Anders og Øystein. For å oppsummere i ett ord: fantastisk! Jeg tok buss til grensa, og videre med matatu (14 seters minibusstaxi) derfra. Siden jeg ikke akkurat hadde peiling på hvor jeg skulle finne den riktige matatuen til Mbale, så var det veldig fint at kenyanere er så hjelpsomme som de er! Ho jeg satt ved siden av på bussen hjalp meg å finne en sykkeltaxi på grensa, som fant fram for meg. Sjåføren min var muslim, og lurte på om ikke jeg også var det. Han syns det var ganske festlig å ha en hviting på bagasjebrettet, var visst ikke så ofte det.. Så mens vi sykla gjennom den lille grensebyen Busia prøvde han å insistere på at jeg burde bli muslim. Jeg foreslo da at han kunne bli kristen, jeg tror vi ble enige om å være uenige. Matatuturen var trang, humpete (som matatuturer flest altså), og på veier jeg ikke ante hvor førte hen. Det eneste veiskiltet jeg så var dekket med valgplakater, så selv om distansene var synlige, hjalp det fint lite når jeg ikke så stedsnavnene.
Men jeg kom da fram, og i Mbale ble jeg henta av Øystein, og kvelden ble brukt til å spise pizza (!) og spille spill, som ble fast post på programmet hver dag hele uka. Anders er umettelig på dette området, så Settlers, Ticket to ride, og Bonanza kom på bordet hver kveld.  |
| Anders klar for å spille |
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle skjemmes bort, og det ble jeg til de grader hele uka! Stort sett hver dag begynte gutta å si ting som "vi skal ikke lage.." "jo, men vi kan jo ta det idag, og heller det i morra?", "men da trenger vi egg, så vi må vente med det". Jeg er jo glad i overraskelser, så jeg prøvde ikke altfor hardt å gjette hva de hadde planer om! I tillegg til pizza trylla gutta fram boller, brød og vaffler! Go'gutta! Fint med ovn og kjøleskap!
Tirsdag og torsdag fikk jeg være med på CRO (Child Restoration Outreach), hvor de jobber med gateunger. Veldig gøy, mange bra unger, og et veldig bra prosjekt, som gutta gjør en veldig bra jobb på!
 |
| Nugatti og ferskt brød slår ikke feil |
 |
| Øystein kan å skjære brød.. |
 |
| Vaffelkos |
Onsdag ble brukt til fjelltur, fint på toppen, og god stemning med boller og bading i en elv. Tilbake gikk vi en rute gutta ikke hadde gått før, så vi gikk på stier inni ”bananskoger”, som førte oss forbi mange små hus, og ble gitt veibeskrivelser av de som bodde der. Fikk følelsen av at folk fulgte med på oss overalt fra husene sine, vi kunne ikke se så mange, gjemt som de var av vegetasjon og banantrær. Vi hørte i hvert fall folk rope til hverandre om mzunguene bortover åssidene. De lurte nok på hvordan vi klarte å forville oss dit, men vi hadde det nå moro der vi traska av gårde. Etter en stund kom vi inn på en vei, men det var ingen ledige bodaer (motorsykkeltaxi), så da heiv vi oss på en lastebil, sammen med masse folk og masse bananer.. Skrekkblandet fryd (for min del) ned resten av fjellsidene..  |
| Boller og turkos |
 |
| Greit at jenta har hårbånd til låns når det trengs? |
Fredag og lørdag var gutta invitert i bryllup og introduction (brudeparets familier møtes, og har diverse gaveoverrekkelser). Til tross for mye venting (ca 4-5 timer) før det kom noen, var det jo likevel en opplevelse. Søndag var det chilling, vaffler, og spill i lange baner, koz! Det var altså en uke fullspekka av god stemning, lange kvelder og prating, og masse moro med to gode gutter, som jeg nå når jeg er aleine igjen savner fryktelig mye! Thanks guys, you made my week!
 |
| Stuekos |
 |
| Teamkos |
Dere kan jo tenke dere at det var litt blanda følelser å komme tilbake til Nakuru etter den uka. Tungt å ta fatt på alt igjen, etter en så god avkobling, men det var godt å se Hannah igjen, og latteren var på plass fra første sekund. Vi storkoser oss sammen, og det er nok tanken på å dra fra henne (og de andre Focusfolka), som gjør det trist at det bare er noen dager igjen her nå. Men samtidig driver jeg nedtelling for fult! Er vanskelig å kjenne på gleden ved å skulle tilbake til Norge, og på den måten ha lyst til at dagene her skal gå fort, samtidig som jeg begynner å skjønne at jeg må begynne prosessen med å avslutte oppholdet, og prøve å være tilstede helt til siste slutt. Jeg har aldri vært med på en så stor tålmodighetstest, hvor hver ting som skal skje henger over som en byrde, og jeg samtidig blir irritert for at jeg skal være så utålmodig. Men i alt må jeg prøve å se det spesielle i hver dag jeg får lov til å være her, ikke bare hverdagen. For det er hverdag.. Jeg vet ikke helt hvordan dere i Norge ser for dere at det er her, men jeg tipper at det er ganske langt i fra hvordan det oppleves. Hver dag er ikke spekket med eventyr, men utfordringen er jo å se hvor unik opplevelse dette er, og hvordan hver hverdag av disse 6 månedene settes sammen til et eventyr for livet. Å komme hjem blir fantastisk, men jeg tror jeg kommer til å få litt revers kultursjokk, og hvordan skal jeg klare å formidle til dere, noe som egentlig bare kan oppleves? Et bilde av Hannah (som jeg bor med) sier dere ikke veldig mye om den morsomme, kloke, livlige, sprudlende gode vennen ho er.
 |
| Hannah Muthoni Muchunu |
Et bilde fra en søndagsgudstjeneste i Egerton CU sier dere lite om støynivået under lovsangen, all morsom dansing, de høye engasjerte bønnene fra 1500 studenter på en gang, iveren som høres når taleren sier ”praise God”, og en svarer ”amen” på et poeng i talen.
Et bilde fra rommet mitt sier lite om alle folkene som har vært innom, kortspill som har vært spilt, ugali som har blitt spist, te som har blitt drukket, og vennskap som har blitt utviklet.
Men gjennom alt dette, sitter jeg igjen med et bilde i meg, som jeg ikke kommer til å glemme, nettopp fordi det er mer enn bilder, det er folk og steder, lærdommer og opplevelser. Det vanskelige med å være her kommer nok fort til å bli glemt, og jeg tipper jeg heller kommer til å sitte igjen med å se alt jeg har lært av det.
Jeg takker Gud for livet, for at jeg får være her, for alt jeg lærer, for mangfoldet Han har skapt i verden, og for gode, gode mennesker her i Kenya, og dere i Norge!
