Jeg tror aldri bloggtittelen min har vært så treffende som nå; Vårin på ville veier. Nå har jeg snart vært her i tre uker allerede. Og da har jeg vært på ville veier, både billedlig og bokstavlig. Rommet jeg bor på sammen med Hannah er ca 10 kvadratmeter stort, og det er medregna ”kjøkken” og bad. Hannah pleier å si at vi har 7 seksjoner i huset vårt, soverom (køyeseng), garderobe(=en hylle til alt jeg har), kjøkken (en benk med primus og kjøkkenting på, ikke kjøleskap eller vann), kontor (pult), bibliotek (kommode med bøker på), stue (sofa), og sist og minst, badet hvor man kan pusse tenna (i vasken), sitte på do og dusje samtidig, og hvor man har vann så lenge som 1 time om dagen. Det er kanskje ikke mye å skryte av, men jeg har faktisk blitt veldig hjemmekjær her. Tok litt tid å bli vant til f.eks hente vann til vanndunken vår, og beregne hva man kjøper så det ikke blir dårlig uten kjøleskap, men vil man så kan en tilpasse seg til ganske mye.

Akkurat rommet har vært den minste utfordringen her i Nakuru. Nye folk og oppgaver har tatt mye tid og energi, men begynner så smått å komme inn i ting nå. Er vel det som gjør at jeg har følt jeg er på ville veier. Når man er aleine som nordmann blir man også aleine om å drite seg ut, og er det noe det har vært mye av, så er det det! Sammen med Hannah går det veldig greit, vi går godt sammen og har det veldig gøy. Ho ler nokså mye av meg hele tida, men er bedre det enn at ho ikke hadde fatta hvorfor jeg var så rar. Ho er skikkelig bra, og jeg lærer masse av henne, om kenyansk kultur, men og om Norge i perspektiv, og ikke minst om kristendom. De gjør ting veldig annerledes her enn i Norge, noe som både er frustrerende, men og lærerikt. Når man hilser på noen sier man ofte ”bwana asifiwe”, altså praise God. Svaret skal være ”amen”, så før jeg vente meg til det ble det jo litt kleint. Forresten hilser folk med håndtrykk hele tida. Hvis jeg ikke har sett deg før på dagen håndhilser jeg, når vi går håndhilser jeg, hvis jeg treffer deg igjen håndhilser jeg, hvis jeg kommer inn ett sted hvor flere folk er må jeg gå runden og håndhilse på hver enkelt. Så nå før jeg har begynt å bli litt mer kjent med folk har det vært litt slitsomt.

Focusstaben her i Nakuru består av Joab, Bonnface, Seth, Hannah, og nå også meg. De er helt fantastiske alle sammen, og jeg trives kjempegodt sammen med dem. De har lagt skikkelig vekt på at jeg må være meg selv, og at de mener jeg har noe å komme med. De vil virkelig bli kjent med meg og hvem jeg er, ikke bare mzunguen jeg er, noe jeg ikke har opplevd så mye før i Kenya. Hjelper kanskje litt å være den eneste nordmannen sånn sett, og ikke en hel gruppe.

 

Staben mener jeg skal være med på absolutt alt de gjør, så det vil si at jeg også må ha ”trainings” for forskjellige ledere i CUene (Christian Unions på universiteter). Så den siste uka har jeg vært langt av gårde på 4 forskjellige universiteter (på ville veier bokstavlig talt), og snakka om time management og team work. Har vært veldig stressa for dette, vanskelig å vite hvordan en gjør sånt i en totalt ukjent setting, annerledes å gjøre det i en anna kultur, men kom meg da gjennom det. Har hvert fall fått oppleve veldig at Gud har vært med meg. Han har gitt meg ro og jeg har kjent en fred som ikke har kommet fra meg selv. Godt å kjenne at jeg har en anna å stole på enn meg selv, da hadde jeg ikke kommet langt!

Siden jeg ikke har så veldig mange interessante bilder herfra, så slenger jeg med bilder fra safarien jeg var på i Maasai Mara med Birgit, Joakim, Anders og Øystein. Det var forresten veldig gøy! 

Vi tok oss en svipp innom Serengeti også, siden det henger sammen med Mara, Anders på grensa

Nytt år!

Dette blir et år hvor virkelig alt blir nytt! De siste 3 månedene har vært fylt av nye ting, men som om ikke det var nok, så nærmer det seg nå med stormskritt at vi skal flytte til hver vår by, og begynne på nye oppgaver knytta til studentarbeid. Jeg har gleda meg veldig til det, og tror det blir veldig spennende at jeg får oppleve så forskjellige deler av Kenya, både kulturelt sett, geografisk, og i forhold til hva jeg skal drive med. Jeg flytter til Nakuru, en fin og rolig by med ca 250 000 innbyggere to timer nord for Nairobi. Egentlig skal jeg bo 20 min utenfor byen, rett ved Egerton university. Da skal jeg bo og jobbe sammen med Hannah, som er STEM-arbeider, dvs. type ettåring i Focus. Samtidig som jeg gleder meg veldig, så skal det sies at det er med en viss kribling i magen at jeg går dette i møte. Selv om jeg har en slags ide om hva det skal innebære, så har jeg likevel ingen anelse om hvordan ting kommer til å arte seg i praksis.

Men før denne nye perioden begynner må jeg jo fortelle litt om den siste måneden. At jeg ikke har skrevet på bloggen har sin naturlige forklaring i at jeg har gjort så mye annet, og ikke egentlig hatt tilgang på noen data. 

Da ingen andre fikk plass i vaskemaskinen, måtte mindre folk til!

 

 

I desember hadde vi Infield, altså samling av alle Haldere i Afrika sammen med noen av lærerne våre fra Hald. Jeg og Marte fikk et lite revers kultursjokk da vi kom til Scripture Missions, NLM sin base i Kenya. Veldig merkelig å omgi seg med nordmenn igjen, og å være i en så fin del av byen.  En ting er kontrastene mellom land, eller mellom by og landsbygd, men å oppleve så heftige kontraster bare innad en by var overveldende. Plutselig var vi inni en norskboble. Men det gikk seg til, og det ble en veldig fin uke med fantastiske folk. Alt it alt var det godt med et totalt avbrekk. 

Så sto julefeiringa for tur, og den ble på Diani Beach, sør for kystbyen Mombasa, sammen med 14 andre Haldere. Det ble hvit jul…på hvit strand! Kunne ikke hatt en bedre jul vekke hjemmefra. Alle bidro til god stemning, med pynt, mat, bål og julebusk (funker mye bedre å springe rundt en spraylakka julebusk på stranda enn inni en trang stue rundt et svært tre!), og fyrverkeri til slutt! Finfint! Dagene ellers ble brukt til bading, snorkling, varme kvelder i måneskinn på stranda eller på verandaene. Men uka hadde ikke blitt det samme uten alle de fantastiske Halderne, så til  alle som var med på tur, tusen takk for en fin jul!

Ene jentehytta til venstre, julemiddagen ble spist på verandaen (tatt av Øystein V. Sørensen)

Anders, Øystein og Ole-Jørgen koser seg! (tatt av Øystein)

Øystein og Ole nyter madrasslivet, Ole har endelig klart å komme seg oppå!

I mitt rette element (tatt av Øystein..igjen!)

Julemiddagen: kjøttkaker, poteter, fisk og god stemning

Rundt bålet på stranda før juleevangeliet blir lest (jeg liker Øysteins bilder)

 

 I romjula begynte hjemlengselen å melde seg, og jeg kunne egentlig godt tenke meg å ha vært hjemme i stua omgitt av min gode familie. At jeg endelig fikk julepakka fra mamma (og resten) i posten var fantastisk, men ekstremt dårlige systemer gjorde at det tok meg 3 timer på to forskjellige dager, pluss mange tårer og trusler bare for å få den ut av postkontoret. Makan til tull! Med pakka i armene dro vi på en Focuskonferanse til Nakuru. Litt gøy å se hvor det er jeg nå skal flytte, og mye bra opplegg, men program fra 8 om morgenen til 10 på kvelden ble litt i heftigste laget. Siden det var en del seminarer var det ikke kjempesynlig om vi ikke var tilstede hele tida, så Marte og jeg lukket oss inn på rommet vårt og ble resere i kortspillet Phase 10 når det passa oss. Hjemlengselen ble tilfredsstilt med litt melkesjokolade og med å åpne en julepresang om dagen (har framdeles to igjen, sparer til en dag jeg trenger det!). Jeg hadde ikke store forventningene til nyttårsaften, men det ble en opplevelse jeg kommer til å huske. 600 mennesker i en sal med underholdning (dvs. mange skrikende sanginnslag i sprengt lydanlegg). Det var også forventet at ”de norske” skulle bidra med noe, så ti på tolv gikk vi fire opp på scenen og satte i gang med ”Navnet Jesus”, etterfulgt av en swahilisang til alles jubel. Så kom nedtellinga på power point som gikk for seint, så da den var på 3 ropte alle Happy New Year! Så sprang hele bølingen ut på plenen utenfor og laga nok bråk til å erstatte fyrverkeri! Nå er det jo langt utpå nyåret, men likevel, GODT NYTTÅR!