Nå har jeg tenkt i mange uker at ”jeg må skrive blogg”! Så nå har jeg endelig funnet tid, eller tatt meg tid til å gjøre det. Jeg ser det for så vidt som en positiv ting, at jeg har hatt nok av andre ting å gjøre enn å skrive blogg. Sist jeg skrev hadde jeg en uke igjen på skolen. Jeg tror det var den beste uka jeg har hatt her! Ungene hadde hatt alle eksamenene sine, så da hadde de stort sett bare fri eller øvde til avslutninga. Dermed fikk jeg og Marte anledning til bare å henge med dem hele dagene, og vi dro inn hver dag i stedet for de tre dagene vi pleier, fantastisk! Det er vanskelig å beskrive den uka på en enkel måte, den måtte rett og slett bare oppleves. Vi gjorde alt fra å ta ut kontaktlinser og vise dem, leke leker på taket av MWC, til å lære bort Vinskvetten sanger, og å få gode samtaler med enkelte av dem. Vinskvetten og ”gniar’n” slo veldig godt an, og de ville veldig gjerne synge den på skoleavslutningen sin, men vi endte opp med ”du er du og du duger” i stedet..
Hvis vi ikke var med elevene hadde vi tepauser på lærerrommet. De mannlige lærerne har kontor for seg selv, og det ble etter hvert vane å bli invitert inn til dem. Yndlingstemaet deres er ekteskap. Både barneoppdragelse og yndlingsmat (som kona skulle lage) har blitt diskutert, og Marte ble også forsøkt giftet bort til en av dem. Han det gjaldt ble riktignok ganske forlegen, men de andre lærerne moret seg da. De forsikret forresten også meg om at de hadde nok noen til meg også! Så det er vanskelig å beskrive følelsen av hvordan den uka var, men det var noen gjennomført gode dager, og det gjorde mer og mer vondt hver bidige dag vi dro derfra og visste at vi hadde en mindre dag igjen. Jeg og Martilla hadde uavhengig av hverandre tenkt på at det hadde vært gøy å ta skolebilder og gitt til hver enkelt elev. Vi fikk lov til å gjennomføre dette, så på skoleavslutningen fikk hver elev et portrettbilde av seg selv, pluss ett tulleklassebilde, og et seriøst klassebilde. Det var gøy å komme på noe vi kunne gi som ikke symboliserte (bare) penger, men noe som ble en personlig gave til hver enkelt. Vi satt oppe til seint på natt og skrev bibelvers til hver bakpå bildene. Ganske vanskelig å vite om alle de afrikanske navnene ble skrevet riktig, men det er tanken som teller..
Ungene peker ut hvor de bor i Mathare, og forteller om livene sine
Leik og moro
Gadys og Rahab fra 5.klasse
Etter en fin skoleavslutning tok jeg og Marte oss en fridag på mandagen etter en lang uke. Den endte dessverre med at jeg ble matforgiftet, og spydde 16 ganger på 4 timer, og våkna opp noen flere ganger utover natta, men ble da ferdig til slutt.. Jeg var passe sigen etter det! Siden egentlig alle fire skulle reise på tur med pastorparet på MWC til Meru, var dette ganske uheldig. Jeg ble aleine hjemme i tre dager, mens de andre fikk en fin opplevelse der. Det høres jo ganske stusselig ut, men jeg er av den typen som trives veldig godt i mitt eget selskap, så jeg hadde det egentlig ganske så fint!
Moses fra 5.klasse
5.klasses bilde
2.klasses bilde
Nå er tida vår snart ferdig her. Det har gått veldig fort, og jeg er nesten litt overraska over hvor glad jeg har rukket å bli i folk vi har møtt. Jeg gleder meg veldig til perioden etter jul også, men det er vanskelig å forlate noe(n) man har hatt det så bra med! Men i mellomtida er det altså advent og jul. Det er veldig lite som minner om desember her jeg sitter i shorts og singlet. I går var en fin varm dag, og jeg ble litt paff da en her i lunchen sa ”åh, nå er det perfekt julevær”. Vi har da prøvd å tenne et lilla lys, og julesangene kommer på rekke og rad ut kjøkkenvinduet vårt mens vi tar oppvasken, men jul virker veldig fjernt nå. Føles nesten som om jeg like så godt kan hoppe over jul i år. Men melkesjokoladen er på vei i posten, så litt norsk blir det da! Og så blir det infield neste uke, og Mombasa med 15 stk fra Hald helt til 27., stas! Julaften på stranda er ikke helt feil! Vi kjøpte oss noen nye kjoler i dag i den anledning, og butikkeieren vi var hos sa så smigrende ”please, will you be my chick?”.. gjett om jeg smelta.. men han ga seg ikke, på vei ut holdt han meg i armen og sa ”I love you, marry me”, så da blir det bryllup neste uke gitt! ;)
Stevie er en luring med glimt i øyet..
Men har mange innfall utfall og anfall!
Så mens dere sitter der hjemme med adventslys, pepperkaker og kulde, så prøv å bruke adventen til det den er til, ettertanke. Om jeg ikke får feire jul i Norge, så får jeg så mye annet ved å være her. Tid til å tenke, og lære.
Nå er det fem uker siden vi kom hit. Merkelig hvor fort en kan venne seg til en ny hverdag. Er nå godt inne i rutinene. Vanligvis blir en hverdag full av rutiner ganske kjedelig, men her er det rake motsetningen. Dagene flyr, og jeg føler allerede at vi har veldig liten tid igjen på Mathare Worship Center (MWC). En av grunnene til det er at skolen slutter om en uke, så da må jeg finne meg litt nye ting å gjøre. Det blir sikkert veldig spennende, men hadde hatt lyst til å ha mye mer tid med ungene på skolen! Har undervist litt i forskjellige klasser de siste ukene. Første dagen satt jeg og Marte på lærerrommet og fikk se litt i noen skolebøker i engelsk for 4 og 5 klasse, noe vi tenkte var fint. Overraskelsen var heller stor da vi fikk utlevert et kritt og vist til hvert vårt klasserom, for å undervise klassene aleine. Snakk om å bli kasta uti det! Men elevene hjelper godt til, og hvis man går tom for ting å gjøre kan man alltids få dem til å synge et par-fem sanger. Da ender man som regel opp med å måtte synge litt selv. "Jesus spør om du er tøff nok" og "Ja, vi elsker" har vært slagere til nå. Ganske artig å høre Marte jodle på lenger borte i gangen til tider også. De elsker å stille spørsmål, og det handler om alt fra navn på brødrene mine, om hobbyene mine, og hvem som er den beste DJ-en i Norge, til om jeg kan kjøpe flybillett til Norge for dem og om konsistensen på snø.
Fjerdeklassegutta, herlig gjeng
Ut av et klasseromsvindu (tatt av Marte)
Teacher Benjamin på taket (tatt av Marte)
Vi begynner også å bli litt kjent med lærerne på skolen, som er artige folk, og gjør en stor innsats! De jobber fra seks til seks, mandag til fredag, og er i tillegg frivillig på Saturday Club, som er et opplegg for unger fra slummen, for å holde dem unna andre aktiviteter. Jeg og Marte er som regel med der og underholder på forskjellige måter... :) Veldig fint å få være med ungene utenom vanlig skolesammenheng!
I tillegg er jeg innom Day Care en del, noe som er veldig gøy! Her følger noen bilder derfra
Ungene sover, og ja, det er et badekar du ser i bakgrunnen..
Stevie er en av ungene i day care. Han er sønnen til en av damene som jobber der. Han er den største drama queen du kan tenke deg, og ganske bortskjemt, men likevel ufattelig sjarmerende. Han er en gjennomført luring, og klarer lett å lure seg inn i hjertet ditt, eventuelt under skjørtet ditt..!
Ei av jentene, Stacy, er psykisk utviklinghemmet. Ho er litt eldre enn de andre, og tusler rundt for seg selv uten å få så mye oppmerksomhet og oppfølging, noe som er vanskelig for damene som jobber der å gi, i og med at det er ca 20 andre å ta seg av samtidig. Prøver å leke mer med henne og gi oppmerksomhet. I motsetning til begynnelsen er det nå så godt å se at hun gir respons og smiler og ler, og selv tar initiativ til å leke!
Jeg koser meg med nye utfordringer hver dag, og nyter å være med ungene og bli bedre kjent med alle folk vi treffer.
I'm smiling, because I'm in Kenya!
lørdag 23. oktober 2010
Fredag ettermiddag, studiedag, chill dag, burde ha vært effektiv-dag, vaskedag. I dag har jeg og Martilla vaska klær til den store gullmedalje, eller rettere sagt, til store sår. Å skrubbe klær i sterkt såpevann tar på, men resultater ble det da. Kanskje litt frustrerende når du endelig har kommet så langt som til å henge opp klærne, for så å se at de glinser av såpe i solskinnet. På samme måte som at jeg kommer til å være full av støv dette halvåret, kommer klærne til å være fulle av såpe.. flott..
Vi måtte plastre oss godt etterpå
Kenyanere synes det er flaut å henge undertøy til tørk ute, så da må vi finne alternative løsninger...
Men vi har da gjort andre ting enn å vaske den siste tida. Denne uka har vi hatt våre første arbeidsdager på Mathare Worship Center. Føler vel egentlig ikke at jeg har jobba så mye, men det tar jo litt tid å komme inn i hva som skal gjøres, samt å bestemme seg for hvor man helst vil jobbe. Vi kan velge mellom å være i barnehagen, på skolen, på klinikken, på kjøkkenet, besøke HIV/Aids syke i slummen, Taraja-prosjektet (håndtverksopplæring for kvinner), eller evangelisere i slummen. Mye å velge mellom! For min del har jeg lyst til å jobbe en del på skolen. Dessverre har de ferie helt fra november av, så blir ikke så lenge jeg kan være der, men det er da nok av andre oppgaver å ta fatt på, så satser vel på å gjøre litt av alt egentlig. Første dagen vi kom til Mathare gikk vi rett inn i barnehagen. Føltes litt som å gå gjennom en vegg til en annen verden, og dessverre var det ikke Narnia vi fant. Et heller stusselig og mørkt rom med rundt 20 barn sittende på betonggulvet. Mange av dem var glade og livlige, men likevel er det så mye å gjøre, så mange å ta seg av. Det er sagt at nordmenn er ganske oppgaveorientert, mens de her er merrelasjonsorientert. Kjenner veldig på det nå, at jeg ser så uendelig mange ting som kan og burde bli gjort noe med, og det er vanskelig å forsone seg med at jeg ikke kan gjøre alt! Men det helt klart noe vi alle vil ta fatt på. Teamet som var her i fjor malte veggene i barnehagen, noe som hjalp betraktelig, og som de satte veldig pris på, så vi skal nok finne på noe vi også. Håper å kunne falle til ro med å være mer relasjonsorientert også, og at jeg kan oppleve at også det er noe noen kan sette pris på.
Noe som gjorde veldig stort inntrykk på meg første dagen vi besøkte skolen var da vi gikk gjennom den lille gangen med de knøttsmå klasserommene på hver side. Da vi passerte de åpne dørene og elevene fikk øye på oss begynte alle å rope i kor ”how are you, how are you, how are you”. Tror det var første og siste gangen jeg kommer til å føle meg som en kjendis, og det var ikke en spesielt god følelse! Veldig gøy å se alle ungene, og gleder meg til å være mer med dem, men å være mzungu (hviting) har sine litt ubehagelige ulemper, noe vi merker ellers også. En ting er å bli ropt etter på gata og at folk ikke har problemer med å studere deg vel og lenge, men det er verre når man får særbehandling fordi en er hvit. Et eksempel er da jeg og Marte skulle hjelpe til å rense ris på kjøkkenet på taket. Da bar de opp stoler helt fraførste etasje for at vi kunne få sitte. Det var vel også ment som gjestfrihet, men en føler seg litt som ”den pingletemzunguen som ikke orker å sitte på huk og gjøre noe for seg”, men bare se på fingrene mine etter klesvask du, så ser du jeg har gjort noe! ;)
Ellers er det veldig fint å være her. Det er mye som minner meg om oppveksten fra Kina. Sprø trafikk, ville veier, masse støv, hus og gater, og mange lukter, for eksempel matlukter og bosslukt. Jeg liker det! Matatuene som er våre fremkomstmidler her, har vært veldig gøy til nå, men turen jeg og Marte hadde inn til sentrum i dag var ganske så spennende. Det var ganske mye trafikk, så da matatuen begynte å svinge inn i andre veibane tenkte jeg ”du klarer ikke å komme deg over her, det er jo ingenting på andre siden”, men sjåføren skulle bare kjøre i motsatt kjøreretning en stund for å unngå trafikk… Og som om ikke det var nok, så var det bare starten. Jeg har sett en del kreative kjøreløsninger allerede, men dette tok av. Det kom til et punkt hvor jeg og Marte lurte på om sjåføren var ekstremt god, eller om han hadde ekstremt flaks.. Turen ble avsluttet med at flere personer, en sykkel, og flere biler hadde retning mot oss. Vår sjåfør bare gassa på, og på en eller annen måte kom vi oss gjennom, eller, alle kom seg vekk fra oss.. med panikk i blikket. Vil du komme på besøk nå mamma?Et annet tegn på at vi raskt vente oss til å være aleine som normenn var da jeg tredje dagen utbrøt ”Å! Mzungu!” og pekte ivrig på den hvite damen på andre siden av veien.
Smile, you’re in Kenya!
Og her er noen bilder fra hverdagen
Eivind og resten i en matatu
På vei til studentsamling med Kalisha, som har gått på Hald før.
Her kommer de første team bildene våre, og de er tatt i en tuk-tuk, en trehjula motorsykkel med tak, beregna på tre passasjerer. Vi stua fire inn bak, og en framme med sjåføren. Disse er er altså tatt i fart på en veldig humpete vei.
Et av de store samtaleemnene blant oss afrikafarere på Hald var malari. Hvilke piller, i hvilke områder, bi-virkninger osv osv. En naturlig følge av dette ble at en myggnetting fikk en trygg og god plass i kofferten. Jeg liker myggnetting. Man får sin egen lille boble, telt, eller hytte om du vil. Det er ikke akkurat et eget palass, men man kan i hvertfall late som om ingen ser deg, og at en har et rom for seg selv. Noen kaller det innestenging, jeg kaller det koselig. Der kan man ligge i sin egen lille verden, og være lykkelig og glad for at ingen dyr, verken mygg, edderkopper eller slanger skal komme inn og forstyrre nattesøvnen. Men selv om jeg har vært veldig flink til å trykke nettingen godt rundt madrassen, så våknet jeg opp med noen gigantiske stikk på føttene, og det uten å ha sett mer enn to mygg på hele tiden vi har vært her. Og tro det eller ei, men jammen fins det mote i myggnettingmarkedet også, noe som har gitt forskjellige resultat for oss i Kenya-teamet...
Eivind vil ha god plass, og kjører prinsessestil..
Elise derimot har det hakket stusseligere, og river opp hele myggnettingen hver gang hun har glemt å ta av seg brillene før hun legger seg inn, og skal prøve å få de ut derfra.
Marte kjører lokalstil; stort og muligens litt hullete, men så klart fargerikt
”Smile, you’re in Kenya!”. Plakaten som fyller hele veggen imot, er det første som møter meg idet jeg går ned trappene til inngangshallen på Jomo Kenyatta International Airport. Og smile gjør jeg, selv om det tok oss en og en halv time å komme gjennom visumkøen. Vår kontaktperson, Joseph, venter klar med plakat, og etter en kjøretur på en time i kenyansk stil (ja, de finner luker i trafikken du aldri ville innbille deg), er vi framme. Focus senteret ønsker oss velkommen, og vi tre jentene stuer oss selv og all bagasjen vår inn på rommet som skal være vårt.
Vi har allerede kommet til vår andre dag. Gårsdagen gikk stort sett med til å tusle rundt på området og hilse på folk, og få litt innføring i hvordan forskjellige ting fungerer her. I dag har vi hatt undervisning om kenyansk samfunn og kultur. Veldig interessant og hjelpsomt. Kjenner meg allerede veldig hjemme her på Focus senteret, og det er deilig å ha et sånt sted som base. Vi sitter ute i et slags lysthus, hvor det er lys og strøm, så vi kan sitte her til seint på kvelden og kose oss. Tror det kommer til å ta litt tid å venne seg til tanken på at vi faktisk skal være her i 6 mnd, og ikke bare en to ukers ferie. Det er fortsatt så ekstremt mange nye ting å oppleve og finne ut av, så når en tenker på det, blir alt litt slitsomt. Blir bra å få en hverdag komme inn i. Spent på å se hva jeg faktisk kan bidra med, for nå kan jeg ikke se helt at jeg kan være av nytte her, hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke være enda en vestlig som kommer hit og skal gjøre alt så mye bedre, samtidig har jeg lyst til å engasjere meg, så hvordan kombinere det på en god måte? Det er vel det jeg skal finne ut av fremover. Wish me luck!
