Jeg tror aldri bloggtittelen min har vært så treffende som nå; Vårin på ville veier. Nå har jeg snart vært her i tre uker allerede. Og da har jeg vært på ville veier, både billedlig og bokstavlig. Rommet jeg bor på sammen med Hannah er ca 10 kvadratmeter stort, og det er medregna ”kjøkken” og bad. Hannah pleier å si at vi har 7 seksjoner i huset vårt, soverom (køyeseng), garderobe(=en hylle til alt jeg har), kjøkken (en benk med primus og kjøkkenting på, ikke kjøleskap eller vann), kontor (pult), bibliotek (kommode med bøker på), stue (sofa), og sist og minst, badet hvor man kan pusse tenna (i vasken), sitte på do og dusje samtidig, og hvor man har vann så lenge som 1 time om dagen. Det er kanskje ikke mye å skryte av, men jeg har faktisk blitt veldig hjemmekjær her. Tok litt tid å bli vant til f.eks hente vann til vanndunken vår, og beregne hva man kjøper så det ikke blir dårlig uten kjøleskap, men vil man så kan en tilpasse seg til ganske mye.

Akkurat rommet har vært den minste utfordringen her i Nakuru. Nye folk og oppgaver har tatt mye tid og energi, men begynner så smått å komme inn i ting nå. Er vel det som gjør at jeg har følt jeg er på ville veier. Når man er aleine som nordmann blir man også aleine om å drite seg ut, og er det noe det har vært mye av, så er det det! Sammen med Hannah går det veldig greit, vi går godt sammen og har det veldig gøy. Ho ler nokså mye av meg hele tida, men er bedre det enn at ho ikke hadde fatta hvorfor jeg var så rar. Ho er skikkelig bra, og jeg lærer masse av henne, om kenyansk kultur, men og om Norge i perspektiv, og ikke minst om kristendom. De gjør ting veldig annerledes her enn i Norge, noe som både er frustrerende, men og lærerikt. Når man hilser på noen sier man ofte ”bwana asifiwe”, altså praise God. Svaret skal være ”amen”, så før jeg vente meg til det ble det jo litt kleint. Forresten hilser folk med håndtrykk hele tida. Hvis jeg ikke har sett deg før på dagen håndhilser jeg, når vi går håndhilser jeg, hvis jeg treffer deg igjen håndhilser jeg, hvis jeg kommer inn ett sted hvor flere folk er må jeg gå runden og håndhilse på hver enkelt. Så nå før jeg har begynt å bli litt mer kjent med folk har det vært litt slitsomt.

Focusstaben her i Nakuru består av Joab, Bonnface, Seth, Hannah, og nå også meg. De er helt fantastiske alle sammen, og jeg trives kjempegodt sammen med dem. De har lagt skikkelig vekt på at jeg må være meg selv, og at de mener jeg har noe å komme med. De vil virkelig bli kjent med meg og hvem jeg er, ikke bare mzunguen jeg er, noe jeg ikke har opplevd så mye før i Kenya. Hjelper kanskje litt å være den eneste nordmannen sånn sett, og ikke en hel gruppe.

 

Staben mener jeg skal være med på absolutt alt de gjør, så det vil si at jeg også må ha ”trainings” for forskjellige ledere i CUene (Christian Unions på universiteter). Så den siste uka har jeg vært langt av gårde på 4 forskjellige universiteter (på ville veier bokstavlig talt), og snakka om time management og team work. Har vært veldig stressa for dette, vanskelig å vite hvordan en gjør sånt i en totalt ukjent setting, annerledes å gjøre det i en anna kultur, men kom meg da gjennom det. Har hvert fall fått oppleve veldig at Gud har vært med meg. Han har gitt meg ro og jeg har kjent en fred som ikke har kommet fra meg selv. Godt å kjenne at jeg har en anna å stole på enn meg selv, da hadde jeg ikke kommet langt!

Siden jeg ikke har så veldig mange interessante bilder herfra, så slenger jeg med bilder fra safarien jeg var på i Maasai Mara med Birgit, Joakim, Anders og Øystein. Det var forresten veldig gøy! 

Vi tok oss en svipp innom Serengeti også, siden det henger sammen med Mara, Anders på grensa