Godt og blandet

Hannah og Boni spiser Nyama Choma

Tiden i Nakuru er nå over. Jeg er tilbake i Nairobi på Focus senteret. Veldig blandede følelser. På den positive siden kan jeg se på det som et mål er nådd, på den negative siden kan jeg se på det som en stor opplevelse som er over. Å komme tilbake hit markerer starten på slutten. Nå begynner jeg å se tilbake på hele oppholdet, og det er ikke få følelser og tanker som strømmer gjennom hodet. Tristhet over å forlate gode mennesker, gleden over å snart få møte igjen gode mennesker i Norge, tristhet over å avslutte noe så stort, gleden over alt disse 6 månedene har gitt meg. Denne bittersøte følelsen er så midt i mellom alt, alt blir blanda sammen til en stor og tilsynelatende uoverkommelig røre. Så må en klare å ta tak i realiteten og prøve å skjønne og være tilstede i det som foregår. Ikke bare bare med andre ord.

Siste ukene har (som vanlig) vært fullspekka av program. Til siste søndagsgudstjeneste i Egerton CU, hadde jeg lært Hannah velsignelsen, så den sang vi sammen på begge gudstjenestene. Jeg trodde ikke egentlig at folk tenkte så mye over at jeg har vært tilstede der, men det var overveldende å høre alle gisp og ”no!” fra salen da jeg meddelte at det var min siste søndag i Nakuru. Siste onsdagen var det avslutning med kontoret. Vi dro på restaurant og spise nyama choma (grilla geit), veldig godt, og fikk ellers en lang rekke gode ord fra Focus teamet, og fikk også anledning til å fortelle om hvor mye disse folka har betydd for meg!

Meg og Joab og Nyam Chom

Joab, Hannah, Seth, Faith, Boni

Ponga og Lawrence fikser kylling til festen

Torsdag var det avslutningsfest med studentene som sto på programmet.Vi endte opp med 16 gjester…
I vårt ”hus” er det grunnlag for kaos og god stemning. Mye moro, og alle sa litt om hvordan det var å ha meg der. Bra avslutning. 
Siste post på programmet,
var at jeg skulle skjære opp en kake
mens alle sang for meg,
for så å mate hver enkelt
gjest med en kakebit..
en smule kleint, men likevel morsomt. De synes hvertfall det var hysterisk morsomt!

Ponga og meg

Odhiambo, Steve og Kamau

Festen..og dette er ikke alle engang

 Da gjestene hadde gått var det pakketid, med latter og tårer. Hannah ville nesten nekte meg å pakke. Men vi hadde heldigvis mye moro også. Martes iPod-høytalere har underholdt oss mang en gang, og når det har kommet norske sanger har Hannah bedt meg oversette. Sangen som kom denne kvelden var treffende nok ”En neger på Ål stasjon”.. Vi brakk sammen av latter, ho kunne ikke tro at det var noe å lage sang av.

 

Og vi mimra videre til episoder fra de siste månedene; Den gang jeg ble tvangsfora med et Mt. Kenya av ugali og forferdelig kjøtt, da Hannah prøvde å lære meg kenyansk dansing, da jeg måtte lage chapati aleine første gang, da jeg lærte henne å svømme, filmene vi så sammen, kortspilling, hårfletting, soving i diverse senger, motorsykkeltaxi-turer i skjørt på humpete veier, forklaring av norsk og kenyansk kultur (hæ, spiser dere ikke ugali i Norge? Ikke chapati heller? Hva spiser dere da? BRØD tre ganger om dagen??? Er det ikke stressende å reise når du må vite når bussen går, og ikke bare kan gå til matatustoppet og vente? Danser dere ikke i kirka?), diskusjoner om kristendom (må man virkelig si ”I’m still born again hver gang en er et sted? Kan man høre på musikk som ikke er ”born again”, Hjelper det om man kan quote 500 bibelvers hvis man ikke praktiserer det?), altså alt det det innebærer å dele rom, opplevelser og liv med en anna person, og så må jeg plutselig dra fra henne…

Team Nakuru!

 

Fredags morgen var det urealistisk å gå hjemmefra for siste gang. Det er rart å si ha det til steder som du har brukt så mye tid på, og som du mest sannsynlig ikke kommer tilbake til. Tårer strømmet fra hele gjengen; Boni, Joab og Hannah, og så klart meg, da jeg forlot Nakuru. Det er rart og vondt å si ha det til folk, som har brukt så mye tid på meg, og som jeg har blitt så glad i, og som har betydd masse for livet mitt, når jeg kanskje aldri ser dem igjen heller.

Så nå har vi begynt på debriefing med Namutala, kontaktpersonen vår. Altså driver vi å funderer på hvorfor vi egentlig har vært her, og hva vi har lært av det. Det er vel nesten umulig å beskrive det med noen setninger. Men vi ble bedt om å beskrive oppholdet med ett ord. Jeg sa ”fantastisk!”. For det har det vært selv om det så klart har vært vanskelige tider. Men Marte kom med et bedre ord: lifechanging. Det sier ikke nødvendigvis at alt har vært en dans på roser, men beskriver en prosess som har pågått i 6 måneder og forma meg på alle mulige slags måter, gjennom gode og vonde opplevelser. Men så utrolig forvirrende det er å ha lyst til å dra hjem, men samtidig synes det er så ufattelig kjipt å reise herfra om noen dager.. Det er godt å tusle rundt på gamle gode Focus Center. Og utrolig digg å gå rundt i Nairobi og kjenne meg hjemme, noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre i en millionby. Jeg liker følelsen av ikke å være halvredd turist, men faktisk vite hvor jeg skal, og hvor alt er, og vite at jeg faktisk hører litt til her. Det er nå når alle utfordringer med oppholdet er over, og avslutning og hjemreise nærmer seg at ”hjem” plutselig får flere assosiasjoner. Hjem til Norge, hjem til Njoro/Nakuru, hjem til Nairobi, hjem til Focus. Vi har mange hjem i løpet av livet. Men alle jeg har måttet si ha det til så langt, har sagt til meg at selv om vi kanskje sier ha det for godt nå, så sees vi i himmelen, som er et felles hjem! Og er ikke det en god forsikring så vet ikke jeg! Men det gjør det jo ikke mindre rart. Og så er det så urealistisk at det skjer nå. Jeg og Marte var i byen i dag, og tok oss en is på Creamy Inn, som vi har gjort mang en gang. Da vi reiste oss for å gå sa vi ”dette er siste gangen vi gjør dette”, og prøvde å skjønne hvor rart det var, men det gikk liksom ikke. Samme med matatuturen hjem ”dette er siste gang vi tar nr.11 til Kasarani”. Det har blitt så vanlig, så hverdagslig, hvordan i huleste skal jeg klare å se for meg at om fire dager sitter jeg hjemme i stua mi på Os?? Alt er så totalt forskjellig fra det ”normale” i Norge, hvordan blir det å være i Norge, og se tilbake på hele denne tiden i Kenya. Nei, det er mer enn jeg klarer å fatte. 

Wish me luck!

Hva er vel en blogg uten lister? Her kommer to lister av ting jeg har lært i Kenya, ene noe mer dypere enn den andre, så jeg følte det var nødvendig å skille dem.

Skills jeg har lært i Afrika:

1. Vaske klær for hånd

2. Ikke gå på do på lang tid.. (laaang tid)

3. Gå på do når sjansen byr seg, uavhengig av forhold som dotype, flush muligheter, publikum, og dopapir..

4. Spise masse mengder mat (som ikke nødvendigvis er spesielt god) (De som tror jeg er småspist og spiser seint, kan nå få annet bevis)

5. Kjøre motorsykkeltaxi i skjørt.. (selve turen er moro, men å få til en elegant av/påstigning uten å vise for mye derimot…)

6. Sove i seng med mange mennesker/ ukjente mennesker

7. Ignorere ca 20-30 mennesker på gata på under 5 minutter, som roper mzungu!, Marry me!, I love you!, Hi, I miss you!, How are you!, Come this way! Buy a banana! Pluss en haug av swahilifraser..

8. Si “praise God” og “I’m born again this morning” hver gang jeg må presentere meg i en eller anna kristen setting (altså omtrent hver dag)

9. Beregne at alt tar dobbelt så lang tid som det kunne tatt (reiser, gudstjenester, besøk, matlaging osv osv). En blir i det minste fleksibel, og lar være å planlegge veldig nøyaktig.

Skills jeg har lært for livet:

1. Se hvor mye enkel kjærlighet kan gjøre med et barn

2. Stole på Gud, ikke at det forvandler alt til å bli fantastisk, men viser hvor stabil Gud er!

3. Erfare ”fred som overgår all forstand”- Fil 4… Fred som absolutt ikke kom fra meg selv, men som kom som bønnesvar mang en gang i usikre situasjoner.

4. Lære om livet, Gud og meg selv gjennom fantastiske mennesker

5. Forstå/misforstå koder i en annen kultur

6. Leve med frustrasjonen av å ikke forstå, eller klare å være en del av det som foregår rundt en

7. Se Norge og norsk kultur i perspektiv, på godt og vondt

8. Bli inspirert av hvor bevisste, tydelige og engasjerte kristne kenyanere er, og av bibelkunnskapen de har.

9. Se hvor mye folk fra forskjellige steder kan gi meg, både på det kulturelle og kristelige planet.

For en gjeng...!